Den første av i alt fire uker med forhandlinger for å utarbeide et forbud mot atomvåpen startet mandag 27. april. Verdens land har allerede blitt enige om å forby atomvåpen, og nå skal man bli enige om hvordan selve avtalen skal se ut. Her er NTAs rapport fra uken som gikk, skrevet av Sara Nes.

Mandag 27. mars:

Forhandlingsperioden fikk en uventet kickstart med et merkelig utspill fra USA. Samtidig som forhandlingene startet, holdt USAs ambassadør Nikki Haley en appell fra utenfor forhandlingsrommet. Hun sa at et forbud ikke er realistisk og at det bare er "snille" land som vil rette seg etter det. Utspillet førte til en del mediedekning, også fra NRK som siterte Haley på at 40 land boikottet konferansen, men helt glemte å si at 115 land deltok og at forbudet er på vei. 

Inne i forhandlingsrommet var den første dagen en stor suksess. Det ble lest opp en hilsen fra pave Francis, som helhjertet støttet forhandlingene og bad om Guds velsignelse over prosessen. Hiroshima-overlevende Toshiko Fujimori fortalte så sin sterke historie. 

Resten av dagen la land etter land fram sitt syn på atomvåpensaken og hvorfor vi trenger et forbud. Det er verdt å merke seg at spesielt Østerrike la fram en utrolig god tale, og sa: Det finnes et riktig tidspunkt å forby atomvåpen på, og det tidspunktet er nå. Merkverdig var også Japans innlegg, der de sa at de støtter alle initiativ for en atomvåpenfri verden, bortsett fra et forbud, og gjentok kjente formuleringer om at avtalen vil bli ineffektiv hvis ikke atomvåpenstatene selv er med. Så sa de at de ikke ville delta på konferansen. 

Land etter land forsikret om at de støtter prosessen og vil delta på en konstruktiv måte. Noen, som Cuba, ivret i vei allerede fra starten og gav en deltaljert liste over hva de ville forby. Andre, som Colombia, siterte forfattere. De aller fleste nevnte de katastrofale humanitære konsekvensene atomvåpen har. På slutten av dagen var stemningen høy, og møtet endte i applaus. Både diplomater og sivilsamfunnsrepresentanter er ivrige etter å endelig forby atomvåpen.

Tirsdag 28. mars:

Tirsdag fortsatte med overordnede syn på atomvåpensaken. Mange land nevnte sin frustrasjon over atomnedrustning som har stått stille i 20 år. Det ble også henvist til de atomvåpenfrie sonene i verden og deres betydning for ikkespredning. Liechtenstein pekte på at katastrofene i Hiroshima og Nagasaki ikke har blitt ordentlig forstått. Guatemala pekte på hvilke bedre formål man kan bruke penger på enn atomvåpen. Palestina kommenterte at noen land teller hvor mange våpen de har, andre teller ofrene av disse våpnene. Iran sa at å ikke delta på forhandlingene er å anse som brudd på ikkespredningsavtalen. Papua New Guinea oppfordret alle atomvåpenland til å umiddelbart stanse sine våpenkappløp. Nesten alle land nevnte at et forbud mot atomvåpen vil gjøre alle tryggere. 

Høynivåsegmentet ble avsluttet, en halv dag på overtid, med uttalelser fra sivilsamfunnet. Det som gjorde mest inntrykk var nok Hiroshima-overlevende Setsuko Thurlow sin appell. Vi fikk også høre vitnesbyrdet til Sue Coleman, offer for atomprøvesprengninger i Australia. Hun ønsket at forbudet skulle anerkjenne skaden som har blitt gjort, spesielt mot urbefolkninger. Som avslutning sa hun at framtiden ikke er vår, den tilhører for alltid den neste generasjonen. 

Den andre halvdelen av dagen ble brukt til å diskutere hva innledningen i avtalen skulle inneholde. De fleste landene som uttalte seg ønsket å referere til de humanitære konsekvensene av atomvåpen i innledningen. Nesten alle sa at målet med avtalen på sikt er å avskaffe atomvåpen. De fleste inkluderte også at avtalen skal bygge på allerede eksisterende rett, som ikkespredningsavtalen, prøvestansavtalen, atomvåpenfrie soner og FN-charteret.

Onsdag 29. mars:

Onsdag ble uttalelsene om innledningen i avtalen avsluttet. Etter at alle statene hadde lagt fram sitt syn, fikk fem representanter fra sivilsamfunnet uttale seg. Det internasjonale Røde Kors, ICAN, Internasjonale leger mot atomvåpen, internasjonale advokater mot atomvåpen og internasjonale parlamentarikere for atomnedrustning var de som fikk avslutte denne delen. Fokuset var litt forskjellig hos hver av dem, men til sammen foreslo de sterkt fokus på det humanitære aspektet, ulovligheten av atomvåpen, og rettighetene til ofre. "Vi får kanskje ikke en sjanse til", sa Internasjonale leger mot atomvåpen, og oppfordret til å lage en sterk og utfyllende forbudsdel. 

Forbudsdelen var nemlig det neste på agendaen. Det var bred enighet om å inkludere eierskap, bruk, transport, oppsamling, utplassering og utplassering av atomvåpen på forbudslisten, og de aller fleste støttet også å forby finansiering av atomvåpen og medvirkning til de overnevnte forbudene. Det var fra begynnelsen uenigheter om trussel av bruk skulle være forbudt. Noen stater, som Sverige og Østerrike, mente at siden trussel om bruk er dekket av andre internasjonale instrumenter, vil det være unødvendig å ha det med. Andre land, som Chile, Sri Lanka, Liechtenstein, Malaysia, Indonesia, Cuba, Sør-Afrika, Venezuela og Thailand, hadde sterke meninger om at trussel om bruk av atomvåpen er viktig å ha med fordi det er det som underbygger avskrekkingsdoktrinen, og denne doktrinen vil de til livs med forbudet. Det var også litt uenighet om finansiering av atomvåpen skal være med, og også her var Sverige et land som argumenterte mot det, mens det store flertallet mener det må med. 

Selv om mange land hadde mye å si om denne delen, tar det egentlig ikke så lang tid å ramse opp de forskjellige tingene som skal forbys. Dermed ble denne delen ferdig litt før tiden. Det gav tid til å gi sivilsamfunnet ekstra tid til å legge fram sine syn. Sivilsamfunnet fikk nesten en time. Det kjekkeste for oss i Norge var at norske Thea Kathrin Mjelstad fra ICAN og Solidaritetsungdommen hadde et strålende innlegg. Hun sa blant annet at selv om Norge ikke deltar, har prosessen sterk støtte både fra Stortinget og fra det norske folket. Hun avsluttet med å si at dersom vi hadde hatt et ekte demokrati, hadde vi vært kvitt disse våpnene for lengst. "Som ungdom fortsetter vi å kjempe for å fylle dette demokratiske hullet, og for å få en tryggere verden, uten trusselen om radioaktiv forkullelse».

Torsdag 30. mars:

Torsdag ble en litt annerledes dag. Siden vi ble så fort ferdig med del 2, forbudsdelen, foreslo konferanseleder Ambassador Whyte å bruke torsdagen på en interaktiv dialog. Hun inviterte tre personer fra sivilsamfunnet til å innlede om tema 1, innledningen, om morgenen, og tre personer til å innlede om tema 2, forbudsdelen, på ettermiddagen. Etter innledningene var det åpnet for spørsmål, kommentarer og diskusjon fra medlemslandene. 

Om formiddagen, under tema 1, innledningen, dreide noen av diskusjonene seg rundt forholdet mellom atomvåpenforbudet og andre juridiske instrumenter, som ikkespredningsavtalen, prøvestansavtalen, de atomvåpenfrie sonene, FN-charteret og ICJ's juridiske uttalelse om lovligheten av atomvåpen. En annen diskusjon dreide seg om hvorvidt, hvordan og hvor i teksten man skal inkludere trussel om bruk. Vatikanstaten foreslo tidligere å inkludere retten til liv i innledningen, og Brasil uttrykte støtte til dette. Enda en diskusjon er om forbudet skal være kort i denne omgang og senere lede til en mer omfattende tekst, eller om det skal være omfattende og bindende fra starten. 

Om ettermiddagen, under tema 2, selve forbudsteksten, var det diskusjoner rundt hvorvidt det er ønskelig å inkludere definisjoner i avtalen. Definisjoner kan både skape tydelighet og kompleksitet, og det tar ekstra tid å bli enige om dem. En stor diskusjon var hva som skal være måten for atomvåpenstater å tilslutte seg. Skal det være en "Sør-Afrika Pluss"-modell, altså at man må nedruste først og så tilslutte seg, eller skal man kunne tilslutte seg så lenge man forplikter seg til å ruste ned innenfor en gitt tidsfrist? Og i så fall, hvordan skal man forsikre seg om at stater faktisk ruster ned? Da trenger man verifisering, og skal dette være en del av avtaleteksten eller skal det overlates til institusjoner utenfor avtalen, som IAEA? En tredje diskusjon dreide seg om hvordan og hvorfor testing skal være inkludert. 

 Formatet ble en kjempesuksess. Mange av delegatene la bort manuskriptene sine og snakket fritt. Det ble anledning for land å stille spørsmål og komme med kommentarer, uten at det ble slått negativt ned på å være litt usikker på sin posisjon. Det ble også klart at det er stor vilje til å komme til enighet. Mange land understreket at de var interessert i å høre andre lands argumenter før de landet på sin egen konklusjon. Det ble også en sjanse for land som har blitt presset til å ikke komme med en offisiell uttalelse, til å vise at de ønsker å delta aktivt.

Fredag 31. mars

Fredag var vi tilbake til vanlig modus med offisielle uttalelser. Denne dagen var temaet institusjonelle temaer. Antigua og Barbuda snakket først, på vegne av karibiske øystater og foreslo at sivilsamfunnet skulle bli inkludert i teksten. Chile støttet "Sør-Afrika Pluss"-modellen med at atomvåpenstater må bli kvitt våpnene før de kan tilslutte seg avtalen, men det var fremdeles delte meninger om dette. Mange stater mente det må være årlige statspartsmøter og femårige tilsynskonferanser. Sverige mente at 80 land må ratifisere avtalen før den trer i kraft, Østerrike foreslo at 30 ratifikasjoner skulle være nok. Det var ellers stor enighet om at det ikke skal være mulighet for å reservere seg mot deler av avtalen, og at den skal gjelde for en ubegrenset tidsperiode.

Det var ekstra gledelig at Nepal, Fiji, Øst-Timor og Solomonøyne tok ordet for første gang siste dagen, og bidro med sterke og gode uttalelser. Nepal pekte på sin utsatte beliggenhet mellom to atomvåpenstater, og pekte på naturkatastrofer som kan bli utløst av atomvåpenbruk. Fiji og Solomonøyene pekte på at Stillehavsregionen har vært utsatt for over 300 atomvåpentester, og bærer konsekvensene i form av stråleskader og et ødelagt livsgrunnlag.

Vi kan nå se tilbake på en fantastisk og produktiv uke, preget av håp, mot og magi. Verdens land fikk faktisk gjort det som var planlagt, og et førsteutkast til avtale vil bli offentliggjort innen 15. juni. De 132 statene som var tilstede viste at det er mulig å forhandle fram en prosess i FN uten de fem faste medlemmene i Sikkerhetsrådet og deres nærmeste allierte. På tross av utilbørlig press og til og med trusler fra atomvåpenstatene var deltakelsen imponerende og konstruktiv. Ray Acheson, leder av Reaching Critical Will, uttalte i løpet av uken at "mot er en fornybar ressurs". I juni og juli vil verdens land på nytt stå opp mot verdenssamfunnets atomvåpenbøller. Vi i Nei til Atomvåpen deler optimismen og gjør det vi kan for at vi sammen blir ferdig med å lage atomvåpenforbudet innen fristen 7. juli, med eller uten Norge og atomvåpenstatene.