Nei til Atomvåpen

Vil du jobbe med verdens viktigste sak?

Nei til Atomvåpen søker deg som kan bidra til å gjennomføre våre spennende prosjekter. Stillingen vil gi et bredt innblikk i organisasjonsarbeid, med arbeidsoppgaver knyttet til informasjonsformidling og mediearbeid, arrangementsvirksomhet og politisk påvirkningsarbeid.

Nei til Atomvåpen (NTA) arbeider for nedbygging av alle atomvåpen og er også mot atomkraft.

NTA er en landsomfattende, partipolitisk uavhengig medlemsorganisasjon, og samler alle som støtter organisasjonens formål. NTA tar initiativ til kampanjer rettet til den norske befolkningen, politikere, fagforeninger og andre organisasjoner. Det skjer ofte i tett samarbeid med andre. NTA er partner i ICAN – den internasjonale kampanjen for å avskaffe atomvåpen.

Arbeidsoppgaver

Delta i planleggingen og gjennomføringen av møter og seminarer, og andre arrangementer og aktiviteter
Delta i utvikling av politisk og organisatorisk strategi og politisk påvirkningsarbeid
Oppdatere nettsider, sosiale medier og andre nettbaserte informasjonskanaler
Bistå i den daglige driften av NTAs kontor og organisasjon

Ønskede kvalifikasjoner

Relevant utdanning
Erfaring fra organisasjonsarbeid
Kunne jobbe godt i team, men samtidig evne til å ta initiativ og jobbe selvstendig
Positiv innstilling og fleksibilitet, evne til å ta utfordringer på strak arm
Interesse for fredsskapende arbeid og internasjonalt samarbeid
Gode skriftlige og muntlige evner, både på norsk og engelsk

Vi kan tilby

Innsikt i en viktig organisasjon, politisk påvirkningsarbeid og internasjonale nedrustningsprosesser
Et ungt arbeidsmiljø sammen med andre fredsorganisasjoner over hele Norge
Å ta del i utviklingen av en spennende organisasjon, der det også er rom for åfølge opp egne ideer og initiativ
Erfaring og nettverksbygging i norsk og internasjonalt organisasjonsliv
Fleksibel arbeidstid

Stillingen er foreløpig et fulltidsengasjement på ett år, med forbehold om økonomisk støtte fra Utenriksdepartementet. Det er mulighet for forlengelse. Lønn etter avtale.

Nei til Atomvåpen holder til på Sentralen i Øvre Slottsgate 3, der vi jobber tett med blant andre ICAN og Norske Leger mot Atomvåpen (NLA).

Søknad, CV og eventuelle spørsmål kan rettes til daglig leder i NTA, Akari Izumi Kvamme på post@neitilatomvåpen.org. Telefon: 977 51 803.
Aktuelle søkere vil bli kontaktet for intervju, som blir gjennomført så snart som mulig.

Søknadsfrist: 4. juli 2019.

Mot et nytt atomvåpenkappløp i Asia

Av Henrik Stålhane Hiim: Seniorforsker, NUPI

Henrik S. Hiim har sin doktorgrad fra UiO i 2016 . Hans bok Strategic Assistance: China and International Nuclear Weapons Proli- feration (Routledge 2018) analyseres Kinas politikk overfor atomprogrammene til Pa- kistan, Iran og Nord-Korea.

Flere stater i Asia ruster opp sine atomvåpen. Opprustningen bidrar til økte spenninger, og væpnede kon- flikter kan i verste fall eskalere til kjernefysisk konfrontasjon. Motset- ningene mellom de asiatiske statene som har kjernevåpen bygger seg opp i skyggen av oppmerksomheten om konflikten mellom USA og Russland. I tiden framover blir det avgjørende å få asiatiske stater med på interna- sjonal våpenkontroll.

Etter flere år preget av relativt optimisme ser fremtiden for internasjonal nedrustning og våpenkontroll dystrere ut
enn på lenge. INF-avtalen, som var en hjørnestein i det internasjonale våpen- kontrollregimet, er etter alt å dømme historie. Den såkalte «Nye START»-avtalen, som utløper i 2021, står også i fare. Samtidig ruster både USA og Russland opp sine kjernevåpenar- senal med nye våpen, og gir kjernevåpen en større rolle i sine forsvarsstrategier.

Selv om mye av oppmerksomheten i Europa har rettet seg mot USA og Russ- land, er det imidlertid opprustningen i Asia det er aller størst grunn til å be- kymre seg over. Det er mer sannsynlig at en væpnet konflikt som i verste fall kan ende med bruk av kjernevåpen skal bryte ut i Asia enn mellom Russland og USA. Dessuten har alle de fire asiatiske statene med atomvåpen – Kina, India, Pakistan, og Nord-Korea – satt i gang en betyde- lig kvalitatitiv og kvantitativ opprustning som i seg selv kan virke destabiliserende, og øke faren for konflikt. Dersom det internasjonale våpenkontroll- og ned- rustningsarbeidet skal komme tilbake på fote, er det umulig å se bort fra særlig Kina, men også de andre asiatiske kjerne- våpenstatene.

Økende fare for konflikt

Blant alle de asiatiske kjernevåpenstatene er faren for at væpnet konflikt skal bryte ut høyst reell, og i flere tilfeller økende. I verste fall kan det føre til kjernefysisk konflikt.

Når det gjelder Kina, er det først og fremst en konflikt med USA som kan lede til bruk av kjernevåpen. Selv om et slikt utfall ikke er sannsynlig – både USA og Kina har i utgangspunktet en sterk inter- esse av at en væpnet konflikt holder seg begrenset – kan det likevel ikke utelukkes at en konflikt kan eskalere, eller at mis- forståelser leder til bruk av atomvåpen. På grunn av de sterkere spenningene og den økende rivaliseringen mellom de to stormaktene, er faren for at en konflikt skal bryte ut i for eksempel Sør-Kinahavet større enn tidligere.

Sør-Asia er trolig det området i verden der faren for bruk av kjernevåpen er aller størst. Forholdet mellom India og Pakis- tan er svært anstrengt. Kashmir-krisen tidligere i år, der landene gjennomførte flere flyangrep mot hverandre, demon- strerte hvordan spenningene raskt kan lede til bruk av militærmakt. På grunn av Indias store og økende militære overtak, har Pakistan en strategi som går ut på at landet truer med å ta i bruk kjernevåpen ved et større indisk konvensjonelt angrep. Denne strategien bidrar til å øke faren for bruk av kjernevåpen betydelig.

Også i Nord-Korea er det fare for at en konflikt skal bryte ut, og i verste fall lede til bruk av atomvåpen. Selv om situasjo- nen er roligere nå enn den var i 2017 – da USAs nasjonale sikkerhetsrådgiver gikk langt i å true med et begrenset angrep mot Nord-Korea – skal det likevel lite til før situasjonen endrer seg til det verre. Nord- Korea er dessuten i ferd med å bygge opp en reell kjernevåpenkapasitet. I en krise der landets ledere tror et angrep fra USA og/eller Sør-Korea er nært forestående, er det langt fra utenkelig at de i desperasjon vil bruke kjernevåpen for å forsøke å stan- se angrepet. Nord-Korea har allerede gått langt i å signalisere at slik trussel om før- stebruk er landets kjernevåpenpolitikk. I likhet med Pakistan bidrar denne politik- ken til å øke faren for bruk.

Konsekvensene av en kjernefysisk kon- flikt i Asia vil bli katastrofale. Både Sør- Asia og den koreanske halvøya er svært tett befolket, og selv om ikke land utenfor disse områdene rammes, kan en konflikt samt amerikansk satsing på missilforsvar, en klar uro i Kina. Denne uroen kan bidra til at Kinas sat- sing på kjernevåpen sky- ter ytterligere fart.

Kinas opprustning kan skape ringvirkninger og påvirke dynamikken i Sør- Asia. De siste årene har både India og Pakistan utviklet nye våpen, og økt størrelsen på sine arsenal. Selv om India og Pakistans atomvåpenpo- litikk er drevet av konflikten mellom de to landene, spiller også kinesisk politikk en viktig rolle: India har et anstrengt forhold til Kina, og utvikler derfor nye våpen for å avskrekke sin store nabo. Indias opp- rustning overfor Kina kan igjen forsterke kappløpsdynamikken med Pakistan.

Nord-Koreas satsing på kjernevåpen er først og fremst et resultat av regimets uro for sin egen sikkerhet, og ønsket om å kunne avskrekke særlig USA. Likevel kan også Nord-Koreas opprustning skape ringvirkninger. I motsetning til tidligere har Nord-Korea nå høyst sannsynlig en reell evne til å true både Japan og Sør-Ko- rea. Særlig i Sør-Korea er uroen voksende, og det er forholdsvis sterk støtte i befolk- ningen for å utvikle egne kjernevåpen. Dersom samtalene mellom USA og Nord- Korea ikke leder fram – eller dersom USA inngår en avtale som ikke tar Sør-Koreas interesser med i betraktning – er det ikke helt usannsynlig at Sør-Korea vil sette i gang et våpenprogram.

Sterkt behov for våpenkontroll

Dersom det internasjonale våpenkontroll- og nedrustningsarbeidet skal gå framover, er det derfor stadig viktigere å se til Asia. Det er i Asia spenningene er sterkest, og hvor muligheten for at kjernevåpen fak- tisk vil bli brukt er aller størst. I tillegg vil det bli stadig mer krevende framover – og på sikt trolig umulig – å få i stand våpen- kontroll mellom USA og Russland dersom ikke særlig Kina er med.

Samtidig vil det bli krevende å få de asi- atiske landene med i forhandlinger. Når USA har uttrykt ønsker om å få Kina med i trilaterale samtaler med Russland, har ki- nesiske myndigheter takket nei, vist til at landene med størst arsenaler må gå foran. I og med at USA fortsatt har fem ganger så mange utplasserte kjernevåpen som Kina – om mange tusen flere våpen i reserve – har kineserne unektelig et poeng.

Til tross for utfordringene, er det like- vel svært viktig å tenke videre på hvordan man kan begrense, og på sikt forhåpent- ligvis stanse det gryende atomvåpenkapp- løpet i Asia. Det er trolig nødvendig å be- gynne i det små med tillitsskapende tiltak. På noe lengre sikt bør det være et mål å få i stand avtaler som kan begrense utplasse- ring av enkelte våpentyper, og å forhindre at stater utvikler risikable strategier som øker faren for bruk av kjernevåpen. Større nedrustningstiltak vil høyst sannsynlig ta lengre tid, og kreve at de politiske konflik- tene som er med på å drive opprustningen i det minste demper seg kraftig.

For øyeblikket ser utsiktene til å få i stand internasjonal våpenkontroll og ned- rustning i Asia krevende ut. Samtidig er det nettopp i en tid med sterkere spennin- ger det er aller viktigst å forsøke å styrke dette arbeidet, og å begrense opprustnin- gen. Alternativet er et nytt våpenkappløp og en farligere verden.

Besøk på atomreaktoren på Kjeller: Enorme kostnader på lagring av atomavfall

Kostnadene ved behandling av atomavfall er så store at det ikke er noen mening i å produsere atomenergi hvis man ikke har en tilleggs-agenda som kan være å lage atomvåpen. Det var noe av det vi lærte på omvisning på atomanlegget på Kjeller som nå er under avvikling.

Troverdighet og tillit skal prege arbeidet til Norsk Nukleær dekommisjonering, sa daglig leder Pål Mikkelsen som sammen med Institutt for Energiteknikk (IFE) inviterte ulike sivilsamfunnsorganisasjoner til orientering og omvisning på IFEs anlegg på Kjeller 6. mai. IFE vedtok i slutten av april å stenge atomreaktoren JEEP 2 som følge av at det var avdekket korrosjon. Stengingen av JEEP 2 og den kommende stengingen av Halden-reaktoren betyr at det nå ikke lenger skal drives noen reaktor, men at kreftene nå skal brukes på opprydding etter 70 år med atomvirksomhet i Norge.

Norsk reaktorvirksomhet har vært svært beskjeden, og avfallet utgjør ingenting i forhold til de landene som har drevet med kraftproduksjon fra atomkraftverk. Likevel: Det er ikke uproblematisk å sikre 17 tonn brukt atombrensel og annet atomavfall fra industri, sykehus og fra forsvaret.

Institutt for energiteknikk (IFE) ble etablert i 1948 som Institutt for atomenergi (IFA). Reaktoren på Kjeller og i Halden har vært forskningsreaktorer. I 2018 ble Norsk Nukleær Dekommisjonering etablert for å lede avviklingen av de norske atomanleggene. De neste årene regner man med å bruke opptil 18 milliarder på å sikre atomavfallet. Det haster, bl.a. har man oppdaget rust i rørene der store deler av dagens avfall blir lagret. Pål Mikkelsen peker på at det foreløpig ikke er noen land i verden som har utviklet en endelig løsning for lagring av atomavfall. Hans første mål er å etablere et system for mellomlagring i inntil 50 år. Vi skal drive industrielt og kostnadseffektivt, sa han. Det betyr også at man ikke skal ta unødvendig risiko, sa Mikkelsen. Det er ikke noe som er risikofritt, derfor er han nøye med å si at det er UNØDVENDIG risiko de skal unngå. – Vi har et langsiktig perspektiv – vi vil eksistere også om 150 år, sa han. På sikt må det lages et såkalt dypdeponi der avfallet kan lagres. Det ideelle deponiet er ikke gamle gruver. Gruver eksisterer der det er forkastninger som gir tilgang til metaller, vi vil helst ha massiv granitt, sa Mikkelsen.

NND skal overta ansvaret for atomavfallet fra IFE i 2021. Tida fram til det skal brukes til å planlegge tiltak på kort, mellomkort og lang tid. Hva som blir den tekniske løsningen er ennå uklart, men for store deler av avfallet haster det.

Løfterikt fra Norge i forhold til Ikkespredningsavtalen

Under de forberedende samtalene foran neste års tilsynskonferanse for Ikkespredningsavtalen for atomvåpen kom Norge med en del løfterike uttalelser og var dessuten med på flere sammen med andre land. Bortsett fra et par forhold, gir det håp om at Norge likevel vil føre an i kampen for en verden fri for atomvåpen.

Skrevet av Bjørn Hilt: styremedlem i Nei til Atomvåpen i Trondheim, styremedlem i Nei til Atomvåpen, styremedlem i Norske leger mot atomvåpen og styreleder for International Physicians for the Prevention of Nuclear War (IPPNW)

NPT 50 år

I 2020 er det 50 år siden FNs Ikkespredningsavtale for atomvåpen (NPT) trådte i kraft. Selv om antallet stater som nå er væpnet med atomvåpen er nær doblet siden den gang, kan vi gjerne si at NPT har vært et godt verktøy for å hindre ytterligere spredning av atomvåpen. Avtalen inneholder også bestemmelser om sivil bruk av kjernefysisk teknologi og forplikter i artikkel VI de statene som i 1970 var væpnet atomvåpen til å inngå forhandlinger om deres avskaffelse.

NPT var ment å vare i 25 år og egentlig burde forpliktelsene under artikkel VI vært oppfylt innen den tid. Men så gjorde man i 1995 avtalen evigvarende. Dermed åpnet man på et vis også muligheten for at atomvåpenstatene kunne utsette sine nedrustningsforpliktelser på evig tid. De sier at de nok skal ruste ned, men vil ikke si når.

Alle de 190 landene som er med i NPT møtes hvert femte år til en såkalt tilsynskonferanse, og de fleste dessuten også hvert år for forberedende samtaler for tilsynskonferansen. Målet er at man skal legge grunnlaget for enighet på den neste tilsynskonferansen som skal holdes i New York i 2020 samtidig som man også skal markere at NPT er 50 år.

I april-mai i år var det forberedende samtaler i New York for neste års konferanse. Norge hadde ordet flere ganger både som enkeltnasjon og dessuten sammen med andre land, som de nordiske landene og andre grupper som vi samarbeider med.

Tause om FNs forbud mot atomvåpen

I uttalelsene var det påfallende at Norge verken i de egne eller i samarbeidsuttalelsene nevnte FNs forbudsavtale mot atomvåpen (TPNW) med et eneste ord. Dette var klart provoserende for de 122 landene som i 2017 stemte for forbudsavtalen som ICAN samme år fikk Fredsprisen for å ha bidratt til. At den nåværende norske regjeringen og flertallet på Stortinget ennå ikke vil slutte seg til TPNW for være så sin sak, men å late som om avtalen ikke finnes blir påfallende.

Et annet uheldig forhold var at Norge på slutten av forhandlingene bidro til splittelse mellom landene ved å gå imot det foreslåtte sluttdokumentet. Atomvåpenstatene ville ikke ha styrket uttalelsen der om de katastrofale humanitære virkningene av atomvåpen eller at TPNW skulle nevnes som et brukbart verktøy som vurderes å være helt i samsvar med NPT. Norge støttet atomvåpenstatene i dette og dermed ble det dessverre ikke oppnådd enighet om noe sluttdokument.

Den norske regjeringen sier at de vil satse på NPT og andre avtaler der også atomvåpenstatene er med. I forhold til det var det tross alt en hel del positivt i Norges uttalelser under de forberedende samtalene i New York.

Jeg tar i det følgende for meg noen av disse positive uttalelsene og knytter også noen kommentarer til dem.

En verden fri for atomvåpen

Først og fremst bedyrer Norge fra FNs talerstol at vår regjering vil arbeide for målet om en verden fri for atomvåpen. De sier rett nok ikke når dette skal være oppnådd, men det må jo være i vår tid og ikke i en eller annen uendelig framtid. Spørsmålet blir hvordan vår regjering skal oppnå dette målet når de landene som er væpnet med atomvåpen ikke viser noen vilje til reell nedrustning. Tvert imot har de fleste av disse landene med USA og Russland i spissen nylig vedtatt at de i løpet av de nærmeste årene vil gjennomføre såkalte moderniseringsprosjekter for tusentalls milliarder dollar. Hvis vi mener det vi så må vi virkelig sette inn press for å oppnå noe.

Samtidig som Norge sier at vi som nasjon føler oss fullt og helt forpliktet til å arbeide for avskaffelse av alle atomvåpen så sier vi også at vi anser NPT for å være hjørnesteinen i dette arbeidet. Det kan den kanskje være, men da må NPT effektiviseres og gjøres mer virksom. Samtidig som man i 1995 gjorde NPT evigvarende ble det også av alle landene vedtatt å gjøre Midtøsten til en atomvåpenfri sone. Det samme ble gjentatt i 2010, men har ikke blitt noe av.

I 2000 vedtok tilsynskonferansen 14 positive tiltak som skulle settes i verk på veien mot en verden fri for atomvåpen. Da ingen av tiltakene var gjennomført ved neste tilsynskonferanse fem år senere klarte de deltakende landene ikke å bli enige om noe som helst. Det samme gjentok seg i 2015 da tilsynskonferansen ikke engang klarte å bli enige om en dagsorden. Skal NPT være en hjørnestein i arbeidet for avskaffelse av alle atomvåpen så må sannelig tilsynskonferansen i 2020 komme med noe bedre. Det høres ut som om Norge både kan og vil bidra til det.

Artikkel VI i NPT må etterleves

Noe av det som svekker NPT er at de få landene som er væpnet med atomvåpen gir blanke i deres forpliktelser til reell nedrustning etter avtalens artikkel VI. Dette har vært gjenstand for stadige diskusjoner uten at man kommer noen vei. Mange land er dessverre, eller naturlig nok, i ferd med å miste tålmodigheten. Derfor er det veldig positivt at Norge under de nylig avholdte forberedende samtalene foran neste års tilsynskonferanse igjen understreker at forpliktelsene under artikkel VI må etterleves. Vi går til og med så langt at vi oppfordrer USA og Russland, som har de absolutt største atomvåpenarsenalene, til og gå foran ved å starte forhandlinger om fullstendig avskaffelse av atomvåpen. Er vi villige til å legge nødvendig press bak en slik viktig oppfordring?

Norge sier også at atomvåpennedrustning bare kan oppnås gjennom balansert, gjensidig, endelig og verifiserbare reduksjon av disse våpnene. Det er noe som alle er enige i. TPNW legger opp til nettopp det, selv om Arbeiderpartiets Anniken Huitfeldt og noen andre prøver å innbille oss at FNs forbudsavtale liksom legger opp til ensidig nedrustning.

Ja til prøvestansavtalen

Et veldig positivt innspill fra Norge under de nylig avholdte samtalene i New York er at vi, både alene og også sammen med andre, nærmest forlanger at de landene som ennå ikke har ratifisert den fullstendige prøvestans avtalen (CTBT) som ble vedtatt i 1996 nå gjør det uten ytterligere opphold. Blant de landene som ikke har ratifisert avtalen og som dermed hindrer at den kan tre i kraft er USA og Kina. Kina sier at de vil ratifisere så snart USA gjør det, men USA er steile og nekter fortsatt. Hvilket press vil Norge og de samarbeidende landene legge på de landene som etter 23 år fortsatt blokkerer for en så livsviktig avtale?

Tiltak mot bruk ved uhell

Faren for at atomvåpen kan bli brukt ved uhell er dessverre overhengende. Dommedagsklokka er for første gang siden den kalde krigen nå stilt på to minutter på tolv. Det er nok litt av bakgrunnen for at Norge i New York annonserte nye tiltak for a hindre bruk ved uhell. En annen bakgrunn for dette ble også sagt å være ny og faktabasert kunnskap om virkningene av atomvåpen på mennesker og på miljøet. Men det ble dessverre ikke sagt noe om hvilke tiltak man vil iverksette. Tre effektive tiltak som Norge kan kreve at atomvåpenstatene umiddelbart iverksetter er:

Å ta alle atomvåpen bort fra alarmberedskap som gir en responstid på bare noen minutter ved indikasjoner på at atomvåpen skal avfyres. I dag er ca 1.500 atomvåpen konstant i en slik alarmberedskap.
Å avstå fra doktrinen om at man har rett til å være den første til å bruke atomvåpen dersom man selv anser det som nødvendig. NATO har i dag en slik veldig farlig førstebruksdoktrine. Her kan Norge gå sammen med andre og få den fjernet.
Få slutt på at ett eneste statsoverhode i en atomvåpenstat enten han heter Donald Trump, Kim Jong Un eller Vladimir Putin, alene kan bestemme at atomvåpen skal avfyres. Sett i lys av de katastrofale virkningene av enhver bruk av atomvåpen må aldri bare en person pålegges ansvaret for dette. Her har det internasjonale samfunnet en felles interesse som bør tas opp på neste års tilsynskonferanse. Norge kan sørge for det.

Negative sikkerhetsgarantier

Norge går inn for at atomvåpenstatene skal gi såkalte negative sikkerhetsgarantier til land som selv ikke har atomvåpen. Det betyr at de landene som er væpnet med atomvåpen erklærer at de aldri vil bruke atomvåpen mot land som selv ikke har slike våpen. De fleste atomvåpenstatene har på enkelte tidspunkt gitt noen form for betingete negative sikkerhetsgarantier, men man har aldri kommet fram til noen bindende internasjonal avtale om dette. Det har flere ganger vært tatt opp i NPT-sammenheng, og Norge gjør rett i å ta dette opp på ny.

Atomvåpenfrie soner

Nesten hele den sørlige halvkulen består i dag av atomvåpenfrie soner der landene i en region eller på et kontinent som Sør-Amerika, Afrika og Sør-Øst Asia frivillig blir enige om å avstå fra produksjon, testing og besittelse av atomvåpen. Norge erklærer at vi ønsker flere slike soner og nevner Midtøsten spesielt, noe som altså ble vedtatt av NPT tilsynskonferansene både i 1995 og 2010 uten at noe skjedde. Hva med om Norge også går inn for Norden eller hele Europa som nye atomvåpenfrie soner?

Verifikasjon av atomvåpennedrustning

Et annet forhold der Norge fortjener litt ros og som regjeringen dessuten med en viss rett selv skryter av, er at Norge i 2015 tok initiativ til, og, sammen med Storbritannia, USA, Nord-Irland og Sverige, har vært med på å fremforhandle en nylig lansert konsensusrapport om verifikasjonsregimer for atomvåpennedrustning. Det høres kanskje litt tørt ut, men det er uhyre viktig at vi nå har systemer for dette på plass. Da kan ingen lenger hevde at verifikasjon av atomvåpennedrustning er alt for vanskelig til å få til i praksis.

Andre viktige avtaler

Norge erklærer at vi er tilhengere av at alle spørsmål om atomvåpen må styres av internasjonale avtaler. Derfor støtter vi fortsatt Iranavtalen som USA nettopp har trukket seg fra og INF avtalen om mellomdistanseraketter i Europa der partene gjensidig beskylder hverandre for avtalebrudd som begrunnelse for å avslutte avtalen allerede fra august i år. Hva gjør vi med det? Russiske mellomdistanseraketter i Europa er en trussel mot alle som bor her.

Norge vil også at spørsmål om såkalte ikke-strategiske atomvåpen, d.v.s. mellomdistanseraketter og taktiske atomvåpen, skal reguleres i internasjonale avtaler. Vi har helt rett i å ønske multilaterale avtaler framfor bilaterale avtaler som alt for lett kan sies opp. Likevel er vi også klare på at vi ønsker en ny START-avtale mellom Russland og USA om videre reduksjon av strategiske atomvåpen. Det er tross alt langt bedre enn ingen avtale i det hele tatt.

Betinget håp om at NPT kan bidra til nedrustning

Alt i alt, og på tross av de uheldige forholdene under sluttforhandlingene i New York, må vi si at regjeringen har noen gode innspill til det Norge mener må bli innholdet på og resultatene av neste års tilsynskonferanse for den 50 år gamle NPT avtalen. Hvis disse ønskene blir innfridd kan det være håp om at NPT kan bringe oss videre på veien mot en verden fri for atomvåpen. Det som er sikkert er at så ikke skje uten betydelig press fra flere land.

De landene som alt for lenge ensidig har tatt seg retten til å være væpnet med atomvåpen må av Norge og andre presses til å etterleve sine klare forpliktelser om reell atomnedrustning. Det må mere til for å gi vår FN-ambassadør Mona Juul rett da hun på vegne av de nordiske landene under de forberedende samtalene i New York nylig uttalte at NPT er en «rungende suksess».

Det som også er sikkert er at dersom våre vi fortsetter å støtte atomvåpenstatene i deres syn så vil tilsynskonferansen neste år ende opp like begredelig som de foregående. Det vil i tilfelle gi stor grunn til skuffelse. Da kan NPT ikke på noen måte lenger sies å være en hjørnestein på veien mot en verden fri for atomvåpen. Norsk tilslutning til FNs avtale om forbud mot atomvåpen må da vurderes på ny.

Kilder:

Norske innlegg:

http://reachingcriticalwill.org/images/documents/Disarmament-fora/npt/prepcom19/statements/1May_Norway.pdf

http://reachingcriticalwill.org/images/documents/Disarmament-fora/npt/prepcom19/statements/2May_Norway.pdf

Norge sammen med andre:

http://reachingcriticalwill.org/images/documents/Disarmament-fora/npt/prepcom19/statements/29April_Nordic.pdf

http://reachingcriticalwill.org/images/documents/Disarmament-fora/npt/prepcom19/statements/29April_ViennaGroup.pdf

http://reachingcriticalwill.org/images/documents/Disarmament-fora/npt/prepcom19/statements/2May_Quad.pdf

http://reachingcriticalwill.org/images/documents/Disarmament-fora/npt/prepcom19/statements/29April_Group_States_Belgium.pdf

Foreslått sluttdokument som Norge og atomvåpenstatene ikke gikk med på:

http://reachingcriticalwill.org/images/documents/Disarmament-fora/npt/prepcom19/documents/CRP4Rev1.pdf

Støtte til øremerket tilskudd til Norske leger mot atomvåpen i 2019

Regjeringen foreslår i revidert nasjonalbudsjett å fjerne den øremerkede bevilgningen til Norske Leger mot atomvåpen (NLA) på 2 millioner kroner.

I regjeringens opprinnelige budsjettforslag var alle midler til fredsorganisasjoner strøket. I budsjettforliket med KrF kom det på plass øremerkede midler til Norges Fredsråd, ICAN international og NLA. Etter regjeringsforhandlingene på Granavolden kom det i tillegg inn en generell post om tilskudd til fredsarbeid, som bl.a. Nei til Atomvåpen kan søke tilskudd fra. Hittil i år er det imidlertid ikke utbetalt noe penger, hverken av de øremerkede midlene eller midler fra det generelle tilskuddet til fredsarbeid.

Det er et politisk valg hvorvidt man ønsker øremerkede tilskudd, eller en post der ulike organisasjoner kan søke om tilskudd til ulike aktiviteter knyttet til fredsarbeid. Det som er problematisk er når man midt i året endrer forutsetningene. Vi har forståelse for at Norske leger mot atomvåpen har kommet i en svært vanskelig situasjon ved at de gjennom snart et halvt år, har regnet med at de skulle få utbetalt et øremerket tilskudd som de nå ikke får.

Finansminister Siv Jensen har i sine kommentarer til revidert nasjonalbudsjett argumentert sterkt for at man ikke kan endre bevilgninger til ulike formål midt i året. Det er viktig med forutsigbarhet, sier finansministeren. Det må etter Nei til Atomvåpen sin mening også gjelde for Norske Leger mot atomvåpen. Ved neste års statsbudsjett kan man gjerne diskutere om alt skal være søknadspliktig, men man kan ikke sette frivillige organisasjoner som NLA i en krise ved å endre forutsetningene midt i budsjettåret.

Styret i Nei til Atomvåpen

Tøffe mot atomvåpen uten forbud?

Regjeringen med Høyre i spissen har gjennom Ikkespredningsavtalen en sjanse til å være tøffe mot atomvåpen uten å måtte støtte atomvåpenforbudet. Vil de gripe muligheten?

Norge har så langt ikke signert atomvåpenforbudet, og Regjeringen er motstander av å gjøre det. Påskuddene for å ikke signere forbudet går blant annet ut på at avtalen ikke vil være effektiv, samtidig som den skal være farlig for Norge og NATO fordi den vil stimulere til ensidig nedrustning. Høyre-politikere i storting og regjering mener likevel at atomnedrustning er viktig. Partiprogrammet slår fast at Høyre skal legge til rette for en verden fri for atomvåpen. Ine Eriksen Søreide gjentok flere ganger målsettingen om en verden uten atomvåpen sist saken var oppe i Stortinget, 5. mars. Da sa hun: «Hvis jeg trodde at det å slutte seg til forbudstraktaten ville være et skritt i den retning, tror jeg det ville vært enighet om å gjøre det, også her i Stortinget.»

Høyre sier altså at de er for en verden uten atomvåpen, men ikke gjennom atomvåpenforbudet. Da har Regjeringen en annen farbar vei for å legge press på atomvåpenland om å ruste ned. Det er å bruke artikkel 6 i Ikkespredningsavtalen (NPT). Den slår fast at alle statsparter er forpliktet til å forhandle fram en avtale om generell og fullstendig atomnedrustning.

Ikkespredningsavtalen har fått en sentral posisjon i det internasjonale atomnedrustningssamarbeidet. Så å si alle land peker på NPT som en hjørnestein. Den sentrale rollen til NPT anerkjennes også av atomvåpenforbudet med hele tre avsnitt i innledningen. I to avsnitt henviser den til ordlyden i artikkel 6 i NPT, og i ett avsnitt nevnes hele NPT eksplisitt.

Hvert femte år samles statspartene til Ikkespredningsavtalen til tilsynskonferanser. Her skal de evaluere hvor godt målene i avtalen har blitt ivaretatt, og bli enige om nye tiltak som skal sikre at avtalen blir holdt. Sist gang det ble enighet om tiltak, var i 2010. Da ble landene enige om en 64-punktsplan. Den delen som handlet om atomvåpenlandenes nedrustning, har imidlertid ikke blitt oppfylt.

Snarere bruker atomvåpenlandene NPT-prosessen til å få ikke-atomvåpenland til å inngå kompromisser. Land godtar ting de ellers ikke ville ha godtatt, for å få forpliktelser fra atomvåpenlandene i bytte. Men atomvåpenlandene har en lang tradisjon for å løpe fra sine forpliktelser, noen ganger før blekket har rukket å bli tørt. På tross av sine forpliktelser, er alle ni landene som har atomvåpen godt i gang med dyre oppgraderingsprosesser for å utvikle nye generasjoner atomvåpen og forbedre leveringssystemene. I tillegg har flere atomvåpenland utstedt trusler om masseødeleggelse. Vi har til og med hatt en direkte, heldigvis kortvarig væpnet konflikt mellom to atomvåpenland, noe atomstrategene i lang tid har insistert på at ikke skulle være mulig.

På mandag begynner forberedende samtaler til tilsynskonferansen i 2020. Det blir en test på hvor alvorlig Norge og Regjeringen tar målet om en atomvåpenfri verden. Vil Norge i det hele tatt kritisere atomvåpenlandenes opprustning og stadig mindre tilslørte atomtrusler? Det er vi allerede forpliktet til.

Vi trenger din støtte

gjør en forskjell

bidra i dag

VI TRENGER DEG

meld deg inn

Noen Fakta

Kontakt NTA

Bli medlem