Ny giv for atomnedrustning – Nobelinstituttet 3. mars 2010

Jeg representerer Nei til atomvåpen og den breie norske anti-atomvåpenbevegelsen på dette møtet. ”Sivil-samfunnet”, som det er vanlig å kalle oss i diplomatiske kretser. Sivilisert eller ikke, jeg representerer uansett den ikke-diplomatiske delen av samfunnet, så jeg hopper over remsa med titler og tiltaleformer og sier bare ”kjære forsamling”.

2009 var et viktig år for visjonen om en atomvåpenfri verden.
- I sin tale i Praha i april erklærte president Obama at USA går inn for å søke fred og sikkerhet i en verden uten atomvåpen.
- I juni fikk Obama støtte fra 5 politiske veteraner her i Norge, representert ved Willoch her i dag. Samme type utspill har kommet i mange europeiske land, nå sist fra Belgia, med bl.a. tidligere generalsekretær i NATO Willy Claes. I Belgia gikk de litt lengre enn dere i Norge, for de går inn for at forhandlinger om en atomvåpenkonvensjon som forbyr atomvåpen må starte nå.
- Men fra 15. juli så ble faktisk atomvåpen forbudt på hele den sørlige halvkule, for da ble Afrika atomvåpenfri sone.
- Og i september ble det avholdt en spesialsesjon i FNs Sikkerhetsråd, ledet av president Obama, som vedtok resolusjon 1887 om kjernefysisk sikkerhet og ikke-spredning av atomvåpen. I det innledende avsnittet i denne resolusjonen står det at Sikkerhetsrådet er enige om "å søke en tryggere verden for alle og å skape forutsetningene for en verden uten atomvåpen, i samsvar med målene i Ikke-spredningsavtalen for atomvåpen”.

Den norske Nobelkomiteen satte fokus på dette skiftet i amerikansk og internasjonal politikk ved å gi fredsprisen til Obama. Vi gjorde vår del av jobben ved å mobilisere til et fakkeltog til støtte for visjonen om en atomvåpenfri verden. Vi hadde håpet på noen tusen deltagere. Da de siste gikk fra Youngstorget hadde vi telt 6350 og når vi nådde fram til Grand Hotel så var vi 10 000 mennesker der. I månedene som har gått siden desember, så har vi jobbet med å omsette denne store folkelige støtten til en bredere og mer aktiv koalisjon mot atomvåpen.

Kravet fra sivil-samfunnet er tydelig og klart: Det vi vil ha, det er en konkret og forpliktende plan med tiltak og tidsfrister for å ruste ned alle atomvåpen og for å etablere et forbud mot atomvåpen.

Ikke-spredningsavtalen
Temaet for møtet i dag er Ikke-spredningsavtalen for atomvåpen - NPT. Avtalen trådte i kraft i 1970. Den handler om å hindre spredning av atomvåpen til nye land og inneholder forpliktelser på atomnedrustning, ikke-spredning, sikringstiltak, atomenergi og atomvåpenfrie soner. Det første avsnittet i avtalen forklarer hvorfor det er behov for en slik avtale: "Med tanke på ødeleggelsene som hele menneskeheten ville bli påført av en atomkrig, og behovet for å gjøre alt for å avverge faren for en slik krig, og for å treffe tiltak for å ivareta sikkerheten til verdens folk... "

Ikke-spredningsavtalen omfatter nesten alle land i verden. Alle unntatt India, Israel og Pakistan har sluttet seg til denne avtalen. Men, som vi alle vet, i 2003 trakk Nord-Korea seg fra avtalen for å utvikle egne atomvåpen og i 2006 og 2009 beviste de det med prøvesprengninger.

3. mai åpner den 8. Tilsynskonferansen for Ikke-spredningsavtalen i New York. Konferansen varer fram til 28. mai. I en hel måned skal de 189 medlemslandene diskutere hvordan det går, eller ikke går, med oppfyllelse av avtalen.

Den forrige Tilsynskonferansen i 2005 havarerte fullstendig. Etter en måned med diplomatisk uthaling ble konferansen avsluttet uten at et eneste resultat ble oppnådd. Konferansen kom ikke til enighet om et eneste tiltak for å hindre spredning og sikre nedrustning. Det ble ikke truffet vedtak for å sikre avtalen mot utmeldinger, slik som den fra Nord-Korea. Det ble ikke sagt noe om hvordan atomvåpenmaktene India, Pakistan og Israel kan knyttes nærmere til avtalen. Det ble ikke en gang avtalt hvordan avtalen kan styrkes gjennom rapportering og årlige oppfølgingsmøter. Fordi konferansen ikke kunne enes om noe som helst, ble det i realiteten tatt flere skritt tilbake, og avtalen ble svekket.
På et FN-toppmøte seinere det året klarte man heller ikke å bli enige.

Tenk da på resolusjonen som ble vedtatt av Sikkerhetsrådet i høst. Den inneholder riktignok ikke så mange konkrete tiltak for atomnedrustning. Men Sikkerhetsrådet ble enige. De ble enige om at målet er en atomvåpenfri verden. Kontrasten til 2005 er slående.

Det er derfor ekspertene omtaler år 2010 som et mulighetsvindu, en sjanse som man bare får én gang per generasjon. Det er nå eller aldri, så og si. Dette er siste troverdige mulighet til å vise at Ikke-spredningsavtalen også er en nedrustningsavtale.

Dersom Ikke-spredningsavtalen skal overleve, så må Tilsynskonferansen levere mye mer konkrete resultater enn det Sikkerhetsrådet gjorde i høst. Etter 10 år med tilbakegang for atomnedrustningen, så holder det ikke bare å gjenta vedtak og fagre løfter som er gitt før.

De 5 NPT-landene som har atomvåpen, spesielt USA og Russland som har flest, må overbevise de andre landene om at de har gjort noe for nedrustning siden sist. Dette gjelder også NATO-alliansen, som har inkludert amerikanske, britiske og franske atomvåpen i sin forsvarsstrategi.

På fredag kom Norge, Tyskland, Nederland, Belgia og Luxembourg med sitt bidrag – et felles brev til Natos generalsekretær om å ta opp NATOs atomstrategi på neste utenriksministermøte i Tallinn i april. Det er veldig god timing i forhold til Tilsynskonferansen i mai – men det er avhengig av at NATO-landene klarer å bli enige! Det må komme tydelige signaler fra det møtet om at man er i ferd med å redusere betydningen av atomvåpen i Natos sikkerhetspolitikk.

Men det holder ikke å bare ha noe positivt å rapportere om på Tilsynskonferansen. Atomvåpenstatene må også komme med en troverdig plan for veien videre og den planen må sikte mot en atomvåpenfri verden. Og som jeg sa i sted, planen må være konkret og forpliktende med tiltak og tidsfrister. Målet må være klart, å etablere et forbud mot atomvåpen og ruste ned mot null.

Akkurat nå er det mange som jobber med forslag til hva denne planen eller listen over tiltak skal inneholde og i hvilke faser de skal gjennomføres. Her er noen eksempler.
Man kan:
- Erklære at den eneste hensikten med atomvåpen er å avskrekke andre fra å bruke atomvåpen, altså ikke-førstebruk.
- Ta alle atomvåpen ut av høy beredskap
- Trekke tilbake alle atomvåpen til territoriet til det landet som eier dem, dvs fjerne alle amerikanske atomvåpen fra Europa
- Fase ut atomvåpen i forsvaret av ikke-atomvåpenstater, som i NATO
- Gjøre det til en rettslig bindende forpliktelse både å ikke bruke atomvåpen og å hjelpe land som evt blir angrepet med atomvåpen
- Erklære at bruk av atomvåpen er en forbrytelse mot menneskeheten
- Begynne å kutte i egne arsenaler i påvente av internasjonale nedrustnings-forhandlinger
- Forplikte seg til å ikke øke eller modernisere egne atomvåpen
- Etablere et FN-basert system for å holde rede på antallet atomvåpen, leveringssystemer, spaltbart materiale og hvor mye penger som brukes på atomstyrkene
- Sørge for at Prøvestansavtalen trer i kraft så raskt som mulig, seinest innen 2015
- Forby produksjonen av spaltbart materiale av våpenkvalitet
- Starte forhandlinger om en universell konvensjon eller et rammeverk for å avskaffe alle atomvåpen
- Man må finne en løsning gjør at alle land kan delta i prosessen, enten de er NPT-medlemmer eller ikke.

Lista kan selvsagt gjøres enda lengre. Men det viktigste er at det settes rettslig bindende tidsfrister for de tiltakene man blir enige om. Hvis ikke blir det bare en gjentagele av konferansen i 2000, hvor man ble enige om en liste med 13 tiltak som ikke ble fulgt opp i praksis. Etter min mening bør fristen for alle de tiltakene jeg nevnte være 2015. Dette er ikke ting som er teknisk vanskelig å få til, det er stort sett politikk det handler om. Å ta atomvåpen ut av høy beredskap, det kan USA og Russland gjøre når som helst. Det er bare å få fingeren vekk fra avtrekkeren, det!

Mange skjær i sjøen
Det er selvsagt mange skjær i sjøen for en vellykket Tilsynskonferanse:
Vi ser nå et oppsving i interessen for å bygge atomkraftanlegg i flere land. Mange mistenker at det har lite å gjøre med ønsket om å redusere CO2-utslipp og mer å gjøre med at en del land ønsker å skaffe seg forsikring for framtiden. Irans program for anriking av uran er det mest opplagte eksempelet, men det er andre land man også burde holde øye med.

Spørsmålet om en atomvåpenfri sone i Midtøsten vil bli helt sentralt på Tilsynskonferansen og land som Iran og Egypt kan blokkere hele konferansen på denne saken. Den store elefanten i rommet er Israel som ingen vestlige land pleier å nevne ved navn i sine innlegg om atomvåpenfri sone i Midtøsten.

3 måneder etter at START-avtalen fra 1991 gikk ut har USA og Russland ennå ikke klart å bli enige om noen ny avtale. Annenhver uke får vi høre at nå er de nesten enige, men resultatene lar vente på seg. Uttalelsene fra Russlands statsminister Putin om rakettforsvar og utvikling av nye langtrekkende atomvåpen skaper også bekymring.

Pentagon jobber med en ny amerikansk atomvåpendoktrine (Nuclear Posture Review). Obama har avvist flere utkast som for lite offensivt i forhold til nedrustning. I løpet av mars vil den amerikanske regjeringen bestemme sin retning og prioriteringer i atomvåpenspørsmål for de neste 5-10 årene, og kanskje framtiden til de internasjonale nedrustningsavtalene. Vil Obama stå fast ved at den eneste løsningen på atomtrusselen er å starte på jobben med å fjerne alle atomvåpen? Eller vil han tillate at holdninger som henger igjen fra den kalde krigen hindrer reell atomnedrustning? USAs troverdighet står og faller på om de velger å fortsette å moderniseringen av atomvåpen.

Så hva kan vi gjøre?
Det er flere sterke grupperinger som har lansert planer for hvordan man kan bevege seg mot en atomvåpenfri verden. Den australske Rudd-kommisjonen, hvor Gro Harlem Brundtland satt, foreslo at man ikke skulle begynne å forhandle om en konvensjon som forbyr atomvåpen før i 2025. Mens Ordførere for fred som ledes av borgermesteren i Hiroshima og nå er oppe i 3680 medlemsbyer i 135 land, jobber for å fjerne alle atomvåpen innen 2020. Vi liker selvsagt 2020-visjonen best, men vi er åpne for at løsningen kan finnes et sted midt i mellom.

For en måned siden sto det en annen taler på denne talerstolen og sa at hvis vi skal oppnå resultater innenfor en rimelig tidsramme, kan vi ikke tillate de som ønsker minst å bestemme farten. Noen hevder at konsensus er avgjørende når det gjelder kjernefysisk nedrustning. Jeg er ikke helt overbevist. Jeg tror det vil være mulig å utvikle normer mot bruk av atomvåpen, og til og med å forby dem, uten en konsensusbeslutning, og at slike normer etterhvert vil få gjennomslag globalt.

Dette var ikke mine ord, det var det utenriksminister Støre som sa. Og han sa det ikke til oss fredsaktivister, han sa det til en forsamling av eksperter, ambassadører og NATO-folk på Atlanterhavskomiteens årlige konferanse.

Jeg tror dette betyr at Norge kan komme til å gjøre mye spennende på atomnedrustning de kommende årene. Og vi er klare til bidra, både med politisk arbeid her hjemme og med vårt aktive internasjonale nettverk.

Alle som jobber for nedrustning - også den norske regjeringen - må nå tørre å reise spørsmålet om hva vi skal med alle atomvåpnene. Er det meningen at de skal brukes? Hvis de ikke skal brukes, hvordan kan de da fungere som avskrekking? Trenger vi avskrekking? Mot hva eller hvem?

Vår holdning er klar: Atomvåpen er ubrukelige våpen og de virker heller ikke mot dagens trusler. På grunn av faren for ulykker, utilsiktet bruk og at de skal havne i gale hender, så utgjør de i seg selv en uakseptabel trussel mot den menneskelige sivilisasjonen, mot miljøet og mot klimaet. Forbud er eneste logiske konklusjon! Så når skal vi starte?