Nei til Atomvåpen - Hiroshima - markering i Oslo 2011

Det var satt inn plater i de knuste vinduene i Arbeiderpartiets hovedkvarter i Folketeaterbygningen etter eksplosjonen i regjeringskvartalet 22. juli. Livet på Youngtorget gikk ellers som før angrepet på statsministerens kontor og departementene. Likevel var alt annerledes da Nei til atomvåpen hadde sin tradisjonelle markering av atomangrepet på Hiroshima 6.august. 77 mennesker var drept, myrdet med kaldt blod i Oslo og på Utøya, og de fleste var svært unge. Det var naturlig at møtelederen Bjørgulv Froyn ba om et halvt minutts stillhet før møtet kunne begynne.

OFFER FOR A-VÅPENKAPPLØPET

Ofrene for tragedien i Oslo og på Utøya var da også det første han nevnte, representanten for et annet land som er blitt sterkt skadet, og enda mer omfattende og verre enn Norge, nemlig som offer for atomvåpenkappløpet. Nurlan Mussin, Chargé d’affairs ved den kazakhstanske ambassade, fortalte at Kasakhstan i likhet med Japan kjenner meget godt til alle skrekkens aspekter ved atomvåpen. I 42 år – fra 1949 til 1991 – ble hans land brukt som testområde for det sovjetiske militære atomprogrammet. Omkring 500 atombomber ble sprengt på testområdet for atomvåpen, Semipalatinsk, i løpet av disse årene – på overflaten, under jorden og i atmosfæren.

Folk i Kasakhstan lider fremdeles etter disse tiårene med skrekk og gru. I regionene som omgir det tidligere testområdet blir det ennå registrert høye antall av kreftrelaterte sykdommer, abnormaliteter ved fødsel og genetiske mutasjoner.

KASAKHSTAN RUSTET NED

Da landet ble selvstendig i 1991, arvet det dessuten enda et kjempeproblem. Over 1200 interkontinentale ballistiske raketter med flere stridshoder på hver var stasjonert i Kasakhstan sammen med et antall av andre typer ødeleggelsesvåpen, kjemiske og biologiske inkludert. Landet satte i gang en kraftig atomnedrustning, og i slutten av 1990-årene var alle masseødeleggelesvåpen eliminert. Nasjonen var fri for atomvåpen.

Atomnedrustning og ikke-spredning var blitt en del av Kasakhstans offisielle politikk. Sammen med nabolandene ble det i 2006 etablert en sentralasiatisk atomvåpenfri sone, som fordømmer bruken, utviklingen av- og utplassering av atomvåpen i regionen. Presidenten i Kasakhstan har videre foreslått å iverksette en internasjonal avtale som forbyr atomvåpen. – Dette kan synes en smule urealistisk i dag, sa chargé d’affaires Nurian Mussin, men vi vet at enhver lang reise starter med et første steg. Vårt land har tatt dette steget, og vi nøder alle partnere til å slå følge med oss.

KRAV OM POLITISK HANDLING

Denne appellen fulgte Magnus Løland opp på vegne av ICAN (International Campaign to Abolish Nuclear Weapons).Det er på høy tid at norske politikere innser at de må starte forhandlinger om en internasjonal avtale som forbyr atomvåpen, sa han. Vi skal kreve at våre politiske ledere innser at håp ikke er nok, men at målet om en atomvåpenfri verden må lede til handling. I respekt for de hundretusener som døde i Hiroshima og Nagasaki for 66 år side: Forby atomvåpen nå!

I 1982 ble kampanjen ”Ordførere for fred” startet, og Nesoddens ordfører, Christian Hintze Holm, er med i den. Han tok utgangspunkt i de tragiske hendingene på Utøya, der to unge mennesker fra Nesodden omkom. Dette viser at det er i lokalsamfunnet folk rammes. Og med vår tids masseødeleggelsesvåpen er sivilbefolkningen ofte mer utsatt enn soldatene. Derfor er det viktig at også ledere i lokalsamfunnene engasjerer seg i saker av nasjonalt og internasjonalt omfang, som nedrustning og avskaffelse av atomvåpen. Da kan det skapes et politisk press nedenfra som fører til handling, sa ordføreren på Nesodden.

Mikiko Yoshida minnet den japanske jenta Sadako Sasaki. Hun døde 14 år gammel etter skader fra atombomben i Hiroshima mens hun klippet papirtraner, først for å få leve selv, siden for fred. Hun skulle etter tradisjonen klippe 1000 traner for å få sitt ønske oppfylt, men rakk bare 644.

Bestemødre for fred la som vanlig blomster på Fredsmonumentet. Det gjorde Marit Brekke, og hun mintes Ole Kopreitan, som ikke lenger er et innslag i bybildet på Karl Johan med sin barnevogn.

Tre unge kvinner i bandet ”One day I’ll be a little old lady” sørget for engasjert og meningsfylt sang og musikk. Da de tok Nordahl Griegs ”Til ungdommen”, som ofte var blitt sunget i forbindelse med angrepet på Utøya, ble forsamlingen skikkelig med.

Og helt til slutt ble det improvisert en framføring av Cornelis Vreeswijcks svenske versjon av den amerikanske fredssangen ”I natt jag drömde något som jag aldrig drömt förut---”.