Nei til Atomvåpen - Foran NATO-møtet april 2009

Sak nr. 1. Avvikling av førstebruks-doktrinen. Førstebruk av atomvåpen er fortsatt gjeldende NATO-strategi, selv om det sies at bruk av atomvåpen nå bare skal være siste utvei. Likevel understrekes det at atomvåpnene fortsatt spiller en viktig rolle og er nødvendige for å trygge vår sikkerhet. De skal ikke bare avskrekke et kjernefysisk angrep, men skal også kunne brukes i krig mot en fiende som ikke bruker slike våpen mot oss.

NATO forbeholder seg altså retten til å utløse den atomkrigen som vil bli en katastrofe for alle parter. Det er vanskelig å forstå at dette kan være nødvendig for å trygge sikkerheten til en allianse som ledes av verdens eneste gjenværende supermakt og har større konvensjonelle styrker enn noen andre. Men det er lett å forstå at andre stater, som virkelig har grunn til å være engstelige for sin sikkerhet, trekker den konklusjon at også de må ha atomvåpen for å trygge sin sikkerhet.

Vi har allerede fått flere nye atomvåpenstater, og andre stater står klare til å følge etter. Skal vi ha noe håp om å unngå dette, er helt nødvendig at ikke bare disse statene, men også de gamle atommaktene oppfyller sine forpliktelser under ikke-sprednings-avtalen istedenfor å motarbeide den gjennom sin egen atompolitikk.

For sin egen del bør NATO-landene gjøre det klart at de aldri selv vil utløse en atomkrig og at det derfor ikke lenger inngår noen førstebruks-opsjon i alliansens forsvarsplaner.

Sak nr, 2. Stans i planene om rakettskjold i Europa. Det er mange grunner til at et slikt rakettskjold er en dårlig idé. Den viktigste er at enhver bygging av rakettanlegg på dørstokken til russerne, hvor amerikanerne når som helst kan plassere hva de måtte ønske, er en alvorlig provokasjon. Hvordan tror vi amerikanerne ville reagere på en tilsvarende plassering av russiske rakettanlegg på dørstokken til USA? Og ville vi selv være glade for å få nye russiske rakettanlegg på Kola, selv om disse ble sagt å være rettet mot andre enn oss (f.eks. mot Nord-Korea som i motsetning til Iran faktisk har klart å lage atomvåpen)?

Under enhver omstendighet er det klart at russerne oppfatter de planlagte rakett-anleggene i Polen som en provokasjon. De har allerede sagt opp CFE-avtalen som setter grenser for de konvensjonelle styrkene i Europa, og de har truet med selv å utplassere nye atomraketter i Kaliningrad-området om ikke rakettskjold-planene skrinlegges. Med dette har vi fått en skjerpet konflikt mellom USA og Russland som gir lite håp om fremgang i arbeidet for atomnedrustning. En slik utvikling i forholdet mellom USA/NATO og Russland er det vi minst av alt ønsker i en tid da vi heller burde ha russerne med oss i bestrebelsene på å hindre at Iran får atomvåpen — noe russeren ville like minst like dårlig som oss.

Sak nr. 3. Tilbaketrekking av taktiske atomvåpen fra Europa. På slutten av den kalde krigen ble alle de amerikanske og sovjetiske land- og sjø-baserte taktiske atomvåpnene trukket tilbake etter selvstendige — men koordinerte — vedtak av presidentene Georg Bush og Mikhail Gorbatsjov. Tilbake sto et antall taktiske amerikanske og sovjetiske flybårne atomvåpen.

I dag er NATOs konkrete krigsplan avviklet, og de gjenværende taktiske atomvåpnene er ikke lengre rettet mot forhåndsplanlagte mål. Antall våpen er redusert og det samme er beredskapen. Våpnene sies nå først og fremst å ha en politisk rolle som avskrekking. Men det er vanskelig å se at de i dag kan spille noen rolle for NATO-landenes sikkerhet.

I november 2007 tok utenriksministrene i Norge og Tyskland et felles initiativ der de rettet oppmerksomheten mot disse våpnene. Nå bør Norge, sammen med Tyskland og andre land som deler våre synspunkter, følge opp dette initiativet og arbeide for at disse våpnene blir trukket tllbake.

Det aller beste ville selvsagt være om dette kunne koordineres med en tilbaketrekking av russiske våpen på samme måte som for de land- og sjø-baserte våpnene. Men som den gang, vil det ikke være snakk om forhandlinger mellom to parter med motstridende interesser, men om selvstendige vedtak som de begge fatter i felles interesse av å minske spenningen mellom dem for å gjøre det mulig å komme videre med atomnedrustning i en tid hvor vi står i fare for å få en helt ukontrollert spredning av atomvåpen til nye stater som ikke vil betenke seg på å bruke dem.

Oslo, 17.03.09
Erik Alfsen