30 ÅR MED NTA
Erik Alfsen
Det er nå 30 år siden NTA så dagens lys, ennå ikke som noen fast
organisasjon, men som aksjonen: "Nei til nye atomvåpen". Denne aksjonen
hadde et kortsiktig og veldefinert mål: å få Norge til å gå imot et
forslag om bygging av nye atomraketter som skulle behandles på NATOs
rådsmøte i Brüssel den 12. desember 1979.
Men den 12. desember ble en skuffelsens dag da NATO uten protest fra
Norge eller noe annet medlemsland vedtok bygging av nye
mellomdistanse-raketter klare til utplassering i Europa innen utgangen
av 1983. Etter dette var det mange som mente at slaget var tapt. Likevel
var initiativtakerne til aksjonen Nei til nye atomvåpen innstilt på å
fortsette motstanden mot atomopprustningen, og nå på et mer langsiktig
og permanent grunnlag.
Etter den første skuffelsen, økte igjen den folkelige motstanden mot
atomopprustningen. På denne tiden var det nok ingen som hadde noen klar
forestilling om hvordan kampanjen mot atomvåpen skulle organiseres som
en permanent og landsomfattende bevegelse. Men i løpet av høsten 1980
ble den samlet innenfor rammen av et "NTA" som allerede i store trekk
var slik vi kjenner denne organisasjonen idag. Ordet "nye" var fjernet
fra navnet, som heretter bare skulle være "Nei til atomvåpen", og
initiativtakerne fungerte som et interimsstyre inntil det ble erstattet
av et styre valgt av representanter fra lokale NTA-lag den 9. oktober 1982.
Allerede i de første retningslinjene for aksjonen Nei til nye atomvåpen
ble det understreket at "aksjonen vil arbeide for nedbygging av
atomvåpen i Øst såvel som i Vest" og at "den skal være tverrpolitisk og
partipolitisk nøytral". Og interimsstyret for NTA vedtok i november 1980
et arbeidsprogram med de tre hovedparolene som skulle bli stående som et
grunnlag for alt videre arbeid:
— Nedbygging av atomvåpnene i Øst og i Vest.
— Ingen atomvåpen i Norge i fred eller i krig.
— Norden som atomvåpenfri sone.
Parolen "Norden som atomvåpenfri sone" ble fulgt opp gjennom den store
underskriftkampanjen som gikk over et helt år og ble avsluttet da NTA
ved fristens utløp den 7. juni 1982 kunne overlevere noe over en halv
million underskrifter til Stortinget.
Parolen: Ingen atomvåpen i Norge i fred eller i krig" ble også fulgt opp
da NTA noe senere på 80-tallet tok initiativet til vedtak om "lokale
atomvåpenfrie soner". Disse ble fattet, ikke av NTAs egne lokallag, men
av selve kommunestyrene rundt om i landet. Denne aksjonen ble først
populær i Nord-Norge, og spredde seg så til hele landet, hvor vi endte
opp med 131 "atomvåpenfrie kommuner". Senere ble den samme prosedyren
gjentatt i fylkesstyrene, og der med enda bedre resultat. I alt fikk vi
11 "atomvåpenfrie fylker" i Norge.
Av regjeringen ble slike vedtak avvist som meningsløse, da det er de
sentrale myndigheter, og ikke lokalpolitikerne, som er ansvarlige for
landets sikkerhetspolitikk. Dette er for så vidt riktig nok. Men det
endrer ikke det faktum at slike lokale sonevedtak fattet ved
flertallsvedtak i valgte kommune- og fylkesstyrer var en virkningsfull
markering av folkemeningen rundt om i landet — og dét var hele meningen
med dem.
Likevel var det den første parolen: "Nedbygging av atomvåpen i Øst og i
Vest" som sto mest sentralt. Og i de første årene på 80-tallet var det
motstanden mot de nye mellomdistanse-rakettene som var den store
kampsaken. Rakettene var ennå ikke utplassert, og i mai 1982 tok kampen
mot utplassering en ny vending da det ble klart at Norge ikke bare hadde
gitt sin prinsippielle tilslutning til slik utplassering, men også hadde
forpliktet seg til å være med å finansiere den.
Det pengebeløpet Norge skulle betale, var ikke så stort. Men for NTA var
dette en viktig sak av en annen grunn. Det er nå engang Stortinget som
har den bevilgende myndighet, og denne saken kunne ikke loses utenom
stortingssalen, ikke engang delegeres til "Stortingets organer", som i
klartekst betyr den utvidede utenriks-komitéen der forhandlingene er
undratt offentighet. Med dette hadde vi for første gang muligheten til å
få en stortingsbehandling av rakettsaken hvor representantene ikke kunne
slippe unna med runde formuleringer, men måtte votere over et konkret
spørsmål.
Tidlig på høsten 1982 tok NTA sammen med folk fra fagbevegelsen
initiativ til et opprop som ble undertegnet av de mest framstående
tillitsvalgte fra 11 fagforbund. Her ble Stortinget bedt om å fatte
følgende vedtak:
"Norge medvirker ikke til bygging av anlegg for mellomdistanse-raketter
i Europa, og Norges bidrag til infrastruktur-programmet reduseres
tilsvarende."
Fagforeninger og klubber over hele landet sluttet seg til oppropet, som
etter hvert fikk støtte fra hele organisasjons-Norge, også uetnfor
LO-forbundene. Politisk var dette en av de aller viktigste
enkelt-aksjonene NTA var involvert i.
For Arbeiderpartiet, som på denne tiden var i opposisjon, ble det nå
meget vanskelig å forsvare noen norsk bevilgning til anlegg for nye
atomvåpen, og ledelsen annonserte at partiet ville gå imot en slik
bevilgning på et tidspunkt hvor det ennå kunne være mulig å oppnå en
forhandlingsløsning uten noen nye mellomdistanse-raketter i Vest og med
tilbaketrekking av slike raketter i Øst.
Med dette var styrkeforholdet i Stortinget helt endret. Nå gikk
Arbeiderpartiet og SV samlet mot bevilgningen, og sammen med dem sto en
del representanter fra mellompartiene som tidligere hadde gått mot de ny
atomvåpnene og ikke ville la seg presse til å endre standpunkt. Utover
høsten fikk vi så en rekke kampvoteringer hvor atom-opposisjonen ble
nedstemt med bare én stemmes overvekt. Riktig dramatisk ble det da en av
flertallsrepresentantene fra mellom-partiene var på reise i USA, og det
viste seg at hans vararepresentant var en overbevist atomvåpenmotstander
som ikke la skjul på hvordan han ville stemme. Resultatet ble at den
reisende representanten måtte settes på første SAS-fly til Fornebu, og
deretter i en taxi til Stortinget, hvor han ankom tidsnok til å avgi
"riktig" stemme.
I hele det neste året var det ikke bare i Norge, men i hele Vest-Europa,
en stadig voksende folkelig motstand mot utplasseringen av nye
atomraketter. I hovedstedene Roma, Berlin og London var det fra over 200
000 til over 350 000 mennesker som gikk i protest-tog. Men den aller
største demonstrasjonen var den som fant sted i Amsterdam, hvor det var
over 450 000 deltagere. De som hadde vært med der, kunne fortelle at det
var en utrolig opplevelse når nesten en halv million mennesker fylte
Amsterdams gater i en mektig demonstrasjon under hovedparolen til
Hollands mellomkirkelige fredsråd IKV (Interkerkelijk Vredesberaad):
"Fri verden for atomvåpen. Begynn med Nederland!"
For NTA var det blitt fast rutine å avholde en aksjonsuke i oktober med
markeringer over hele landet og å ha en stor demonstrasjon i Oslo på
FN-dagen den 24. oktober som selve høydepunktet. I 1983 ble den, som i
de to foregående år, arrangert som en "stjernemarsj" til Youngstorget.
Etter NTAs egne tellekorps var det nå over 20 000 deltagere, og selv
etter konservative overslag i pressen var det godt over 15 000. Dette
kan kanskje synes beskjedent i forhold til tallene fra landene nede i
Europa hvor rakettene skulle utplasseres. Men etter norske forhold var
ikke dette noen liten demonstrasjon. Det skal faktisk ha vært den
største politiske demonstrasjonen som inntil da var avholdt på
Youngstorget i Oslo.
I de landene hvor rakettene skulle utplasseres, var det ikke bare
folkelig motstand, men også motstand blandt en del ledende politikere.
Regjeringene i Nederland og Belgia hadde hele tiden vært skeptiske til
de nye rakettene. På rådsmøtet i NATO i desember 1979 hadde de reservert
seg og ikke gitt noe tilsagn til utplassering i sine egne land. Derfor
ble det hard politisk strid om utplasseringen i disse landene. I
Vest-Tyskland, hvor en stor del av de nye rakettene skulle utplasseres,
var det også politisk strid. Den førte blandt annet til at den gamle
ledelsen av det sosial-demokratiske partiet, som hadde spilt en aktiv
rolle i 1979, ble skiftet ut med nye folk som hadde et mer kritisk syn
på den forestående utplasseringen.
I Norge var det også politisk strid om utplasseringen. Her sto de samme
partene mot hverandre som under striden om finansieringen høsten før. Nå
gikk Arbeiderpartiet inn for å utsette utplasseringen og prøve å komme
fram til en forhandlings-løsning med omfattende tilbaketrekning av
rakettene i Øst og ingen nye raketter i Vest. Dette standpunktet skulle
føre til en ny serie med skarpe menings-utvekslinger i Stortinget, der
det samme flertallet på én representant avviste enhver tanke på
utsettelse. I disse duellene ble Arbeider-partiet beskyldt for å "være
på gli i sikkerhetspolitikken" istedenfor å "stå på dobbeltvedtaket".
NATO-vedtaket fra 1979 ble gjerne kalt et "dobbeltvedtak", fordi det i
kommunikéet fra rådsmøtet i tillegg til selve vedtaket om nye
atom-raketter (§7) var kommet inn et punkt om forhandlinger (§9). Men
dette punktet er mindre presist. Her uttrykkes det bare et ønske om
forhandlinger "med sikte på å redusere antall mellomdistanse-raketter på
begge sider til det lavest mulige nivå", uten at det noe sted blir sagt
at NATO vil la være å utplassere nye raketter om Sovjetunionen skulle
være villig til å trekke tilbake sine SS-20 raketter. Den såkalte
"null-opsjonen" kom først senere, og da etter en politisk prosess som
ganske sikkert ikke var forutsett i 1979.
For ledelsen i Arbeiderpartiet, som i hele etterkrigstiden hadde kjempet
mot den sikkerhetspolitiske opposisjonen innenfor og utenfor partiet,
var uttalelsene om at de var "på gli i sikkerhetspolitikken", ord som
sved. Men de forsvarte seg som best de kunne med å vise til
dobbeltvedtaket slik de oppfattet det. Etter en hard intern debatt hadde
partiet samlet seg i et kompromiss hvor man tolket dobbelt-vetaket slik
at hovedhensikten med de nye NATO rakettene var å få Sovjetunionen til å
trekke tilbake SS-20 rakettene dersom NATO unnlot å utplassere sine nye
-raketter.
På dette tidspunkt ga sovjetlederne signal om at de ønsket forhandlinger
og var villige til omfattende reduksjoner dersom de var "gjensidige og
balanserte". Nå kunne man selvsagt tvile på om de virkelig hadde noen
oppriktig vilje til en slik omfattende reduksjon. Men det ville man
først finne ut etter å ha forhandlet med dem. Derfor mente ledelsen i
Arbeiderpartiet at man skulle utsette utplasseringen og forsøke å komme
fram til en forhandlingsløsning. NATO rakettene som nå snart var klare,
kunne saktens utplasseres senere om forhandlingene ikke skulle føre
frem. Som forhandlingskort var de gode nok selv om de ennå ikke var
utplassert.
Av motstanderne ble dette resonnementet blakt avvist i en serie harde
debatter i pressen og i stortingssalen. Men folk på grassrota hadde
liten forståelse for en slik debatt med utgangspunkt i dobbelt-vedtaket.
De hadde større sans for NTAs enkle tese: "Forhandlingene skulle ha
begynt i 1979, men la oss i hvert fall komme i gang nå! "
Stemmefordelingen på tinget var imidlertid spikret fast. Etter nye
kampvoteringer ble alle forslag om en utsettelse av utplasseringen
avvist, også denne gang mot én eneste stemme. Og på NATOs rådsmøte i
desember 1983 ble det, uten innsigelser fra noen av NATO-landene,
vedtatt at utplasseringen skulle starte som planlagt i 1984.
Men motstanden mot atomvåpen forsvant ikke med dette. De store
demonstrasjonene i hovedstedene avtok nok i styrke og hyppighet i årene
som fulgte. Men motstanden ble overført til andre arenaer. Særlig ble
det protestert rundt basene for de nye rakettene.
I Norge hadde styret for NTA regnet med at det ville bli en viss
avmatning av aktiviteten etter den hektiske innspurten før rådsmøtet i
NATO. Men slik skulle det ikke gå. Nå var man bedre forberedt enn etter
rakettvedtaket i desember 1979. NTA var nå fullt utbygd med lokale lag
over hele landet, og det var nok av oppgaver for den som ville fortsette
å aksjonere mot atomvåpen.
En av disse var kampanjen mot de langtrekkende sjøbasserte
krysser-rakettene med atomvåpen ombord på amerikanske ubåter som etter
planen skulle patruljere med slike raketter i Atlanterhavet og utenfor
Norges kyst. Dette var et nytt skritt i atomopprustningen, og det ga
grunn til ekstra uro fordi slike ubåter, som ikke kan lokaliseres i
undervanns-posisjon, vil gjøre effektiv kontroll av rustningsavtaler så
godt som umulig. Spesielt vil krysser-raketter med fluktrute over
Skandinavia undergrave troverdigheten av en atomvåpenfri sone i Norden.
Aksjonene mot de sjøbaserte krysserrakettene var forøvrig ikke bare en
norsk kampanje. Den ble ført også i de andre landene rundt
Nord-Atlanteren — også i USA hvor den såkalte "Frys"-bevegelsen, som
krevde stans i all videre produksjon av atomvåpen, var kommet med for
fullt i kampen mot atomvåpen.
At den amerikanske kampanjen mot atomvåpen hadde muskler, skulle vise
seg meget snart. Den hadde tillyst en stor fredsdemonstrasjon i Central
Park i New York i begynnelsen av juni 1984. Da dagen kom, opplevde vi at
den utrolige rekorden fra demonstrasjonen i Amsterdam virkelig kunne bli
slått, og det ganske ettertrykkelig. I New York møtte nesten en hel
million, godt over 900 000, fram til en gigantisk manifestasjon for fred
og mot atomvåpen.
Denne manifestasjonen unngikk ikke å gjøre inntrykk på president Reagan,
"den store kommunikator", som hadde appellert til kommunistfrykten og
ville samle det amerikanske folk i "kampen mot ondskapens imperium". Nå
opplevde han at de var helt andre ting som opptok mange av hans
landsmenn. Fra en av våre kontakter i USA fikk vi høre at han etter
demonstrasjonen i Central Park hadde spurt: "Hva i himmelens navn er det
alle disse menneskene vil?"
Reagan ville nok gjerne se Amerika stort og sterkt, men han hadde et
ambivalent forhold til atomvåpen, og han kunne aldri forsone seg med
terrorbalansen som innebar at Sovjetunionen også kunne utslette USA. Han
hadde heller ingen spesiell forkjærlighet for de nye
mellomdistanse-rakettene, som skrev seg fra president Carters tid.
Da motstanden mot atomvåpen var på det sterkeste i USA etter
demonstrasjonen i New York og andre manifestasjoner, satte Reagan fram
sitt forslag om den såkalte "null-opsjonen", som gikk ut på at USA/NATO
skulle stanse utplasseringen av mellomdistanse-raketter og trekke
tilbake de som allerede var kommet på plass, dersom Sovjetunionen ville
trekke tilbake alle sine SS-20-raketter.
Nå var ikke dette forslaget så balansert som det kunne se ut, ettersom
Sovjet skulle trekke tilbake langt flere raketter enn USA/NATO, også
SS-20 rakettene i det fjerne Østen som var rettet mot mål i Kina og
Stillehavet og ikke å kunne nå Europa. Derfor var det mange som så dette
som et rent propaganda-utspill overfor amerikansk og europeisk opinion.
En av disse var Murphy, som hadde vært demokratenes kandidat til
visepresident-stillingen. Han sa det slik: "Null-opsjonen er en
genistrek. Den signaliserer forhandlingsvilje samtidig som den
garanterer sammenbrudd i forhandlingene."
De første sovjetiske reaksjonene på null-opsjonen var da også negative.
Men det ingen visste, var at det snart skulle komme en ny leder i Kreml
som tok utspillet på alvor. Så snart Gorbatsjov hadde sikret sin
posisjon og følte at han hadde tilstrekkelig handlfrihet, ga han uttrykk
for at han var villig til å forhandle på et slikt grunnlag og at han var
innstilt på meget store gjensidige reduksjoner av atomarsenalene.
Deretter fikk vi det viktige Reykjavik-møtet 11.-12. oktober 1986, hvor
også Reagan gikk meget langt i å love kjerne-fysisk nedrustning — så
langt at han forskrekket mange av sine nære medarbeidere. Det var for
øvrig på denne tiden Reagan gjorde en av fredsbevegelsens teser til sin
egen, idet han uttalte: "En atomkrig kan ikke vinnes, og må ikke
utkjempes!"
Tross dette skulle Reykjavik-møtet bryte sammen. Anstøtsstenen var
SDI-programmet, som Gorbatsjov ikke kunne akseptere, og Reagan ikke
ville avlyse. Dette programmet som hadde det offisielle navnet
"Strategic Defence Initiative", men av fredsbevegelsen ble ble kalt
"Star Wars", hadde president Reagan lansert allerede den 23. april 1983.
Det innebar en utplassering av høy-teknologiske våpen i verdensrommet,
som ved et angrep på USA skulle kunne lokalisere og ødelegge alle
fiendens raketter. Med dagens teknologi var dette umulig. Men planen var
at det skulle settes i gang et stort forsknings-program som skulle gå
over mange år med investeringer opp mot tusen milliarder dollar — mer
enn Manhattan-prosjektet som ga den første atombomben under annen
verdenskrig.
Reagans program var så fantastisk at selv hans egen administrasjon
reagerte med forferdelse. De visste at Reagans drøm om et himmel-skjold
som kunne gjøre det trygt å skrote alle egne gjengjeldelses-våpen, lå
langt inn i framtiden — om den da noen gang kunne realiseres. Men de
innså snart at nettopp derfor ville USA komme til å beholde sine egne
atomvåpen i all overskuelig fremtid. En slik kombinasjon av offensive og
defensive våpen ville gi USA et strategisk overtak — på samme måte som
en kriger med sverd og skjold har overtaket på en kriger som bare har
sverd. Dette aspektet tiltalte de militære lederne i USA og fikk dem til
å slutte helhjertet opp om SDI. Av samme grunn satte SDI-prosjektet
skrekk i sovjet-lederne, og det var dette som gjorde det vanskelig for
Gorbatsjov å godta Reagans "null-opsjon" på Reykjavik møtet.
Men etter kort tid banet Gorbatsjov veien for nye forhandlinger da han
firet på sitt absolutte krav om at USA måtte gi opp SDI-programmet. Nå
kom det i gang nye forhandlinger, og resultatet ble INF-avtalen som ble
inngått høsten 1987 og fjernet alle mellomdistanse-rakettene ( på
engelsk: "Intermediate-range Nuclear Forces") i Øst så vel som i Vest.
For oss i NTA betydde INF-avtalen at vi hadde oppnådd ett av våre
hovedmål. Nå ble alle NATOs mellomdistanse-raketter i Europa og alle
Sovjetunionens SS-20 raketter i Asia og Europa trukket tilbake, og det
var godt håp om videre atomnedrustning og avspenning mellom de to
maktblokkene. I Oslo feiret vi dette med et "Fakkeltog for Freden" som
gikk opp Karl Johans gate til Wergelandsstatuen. Vi sang ikke "Seieren
er vår", men selv hadde jeg likevel litt av den samme følelsen som i
maidagene 1945.
INF-avtalen ble innledningen til en ny epoke i forholdet mellom Øst og
Vest. Med det nye regimet i Sovjetunionen kom det radikale endringer i
sovjetisk politikk. Gorbatsjov hadde ikke bare tatt initiativ til
"glasnost" og perestroika", men også til det han kalte "novoje
mysjlenie". Dette betyr "den nye tenkningen" — i denne sammenheng: den
nye tenkningen i sikkerhetspolitkken. Den bygde på erkjennelsen av at en
atomkrig mellom de to maktblokkene i ethvert tenkelig scenario ville bli
en katastrofe for begge parter. Derfor måtte hovedmålet være å avverge
den — altså forhindre at den i det hele tatt bryter ut.
At det virkelig var tale om en reell omlegging av Sovjetunionens
strategi og doktriner, ble klart da Gorbatsjov begynte å trekke tilbake
noen av de mest offensive panserenhetene fra Øst-Tyskland. På denne
tiden gjorde han det også klart at han ikke ville intervenere om det
oppsto interne problemer i andre Warszawapaktland. Med dette lå veien
åpen for den utviklingen som skulle føre til oppløsningen av
Warszawapakten og den lykkelige avslutningen av den kalde krigen, som vi
nå feirer ved årsdagen for Berlinmurens fall.
Selvsagt var det ikke atomvåpenmotstanderne i fredsbevegelsen som hadde
æren for alt dette. Det som skjedde var resultat av en politisk prosess,
og i den var det mange aktører. Men den sterke folkeopinionen, og ikke
minst den organiserte motstanden mot de kjernefysiske
mellomdistanse-rakettene, spilte en viktig rolle. Uten motstanden mot de
nye NATO-rakettene, ville neppe Reagan ha sluttet å tale om "ondskapens
imperium" for isteden å inngå en avtale med Gorbatsjov om full
tilbaketrekning av alle slike våpen. Og uten den sterke folkeopinionen
og den organiserte fredsbevegelsen i vest, ville neppe Gorbatsjov hatt
ryggdekning i sin egen regjering for de vidtgående innrømmelsene han
faktisk gjorde.
I tiden etter INF-avtalen ytret Gorbatsjov ønske om videre
atom-nedrustning og foreslo at ingen land skulle ha atomvåpen etter år
2000. Sammen med sine søster-bevegelser i andre vestlige land støttet
NTA dette initiaitvet gjennom en kampanje som ble ført under den korte
parolen: "Abolition 2000" (som kanskje kan oversettes med: "Kvitt ut
atomvåpen før 2000").
Spørsmålet var bare hvor langt regjeringene i USA og andre NATO-land var
villige til å gå når det gjaldt atomnedrustning. Derfor ventet man spent
på NATOs statsminister-møte i London i juli 1990 som skulle drøfte
forsvarsplanene etter Warszawapaktens sammenbrudd.
I NTA hadde vi ikke noe håp om at USA/NATO ville gå med på å fjerne alle
atomvåpen før år 2000. Men vi hadde håp om at NATO-alliansen i hvert
fall ville gå like langt som det gamle Folkeforbundet under
forhandlingene om kjemiske våpen i 1925. Den gang ble det vedtatt at
giftgass var et illegitimt stridsmiddel som ingen ingen stat skulle ta i
bruk i krig, selv om landene forbeholdt seg retten til å beholde
kjemiske våpen for å avskrekke andre fra å ta slike våpen i bruk. Dette
var en "ikke-førstebruks doktrine" som ble respektert i de fleste (om
ikke alle) senere kriger. Den ble faktisk også respektert av Adolf
Hitler, som selv i sin desperate situasjon på slutten av den annen
verdenskrig vek tilbake for å ta i bruk sine store lagre av nervegass.
Men vi ble skuffet. London-møtet gjorde ikke noe bindende vedtak om
fortsatt atomnedrustning eller om å avstå fra førstebruk av atomvåpen,
selv om USA/NATO nå var blitt den eneste gjenværende supermakt med
større konvensjonell styrke enn noen andre. Man gikk ikke lenger enn til
å si at man bare ville ta i bruk atomvåpen som den siste utvei ("the
last resort"). Og på NATO-møtet i Roma i november 1991, ble det sagt
helt klart at atomvåpnene fortsatt spiller en essentiell rolle. De skal
ikke bare avskrekke atomangrep, men avverge aggresjon av enhver art.
Enhver aggressor skal vite at han kan bli møtt med atomvåpen.
Forstebruks-doktrinen består.
Med dette forspilte man en enestående sjanse til å fjerne den
atomtruslen som hadde hengt over verden i hele etterkrigstiden. Men
dette var ikke umiddelbart klart, hverken for statslederne eller for
opinionen, for på denne tiden ble INF-avtalen fulgt opp med fortsatt
nedbygging av atomvåpnene. Blandt annet ble alle atomvåpen på
overflatefartøyer og alle krysserraketter på under-vannsbåter trukket
tilbake etter selvstendige, men koordinerte, vedtak av presidentene
Gorbatsjov og Bush (senior). På denne måten ble ennå ett av NTAs mål
oppnådd, og man hadde i begynnelsen av 90-årene godt håp om at den
positive utviklingen skulle fortsette.
Men igjen ble vi skuffet. Etter at president Clinton var erstattet av
George Bush (junior), fikk vi en ny tilstramming av forholdet mellom USA
og Russland med en rekke tilbakeslag i arbeidet for atomnedrustning.
Kongressen i USA ville ikke undertegne START-avtalen om begrensning av
de strategiske atomvåpnene — president Bush sa opp ABM-avtalen om forbud
mot "antiraketter" ("Anti-Ballistic-Missiles") som hadde vært en av
hovedbjelkene i det avtaleverket som ble fastlagt i 60-årene — og i
Russland svarte president Putin med å si opp CFE-avtalen om begrensning
av de konvensjonelle våpnene i Europa.
Det aller alvorligste tilbakeslaget var kanskje at det
"ikke-sprednings-regimet", som man siden 60-årene hadde hatt med
NPT-avtalen (the "Non Proliferation Treaty"), var i ferd med å sprekke.
India og Pakistand (som aldri hadde undertegnet NPT-avtalen) skaffet seg
atomvåpen, mens Nord-Korea trakk seg fra avalen og foretok sin første
atomsprengning. Flere andre såkalte "terskel-land" så ut til å ville
følge etter. Spesielt gjaldt dette Iran, som har satset stort på
anriking av uran som man frykter vil bli brukt til våpenformål og ikke
bare til produksjon av elektrisk kraft. Etter dette er det reell fare
for at vi kan få en spredning av atomvåpen til en rekke land som neppe
vil nøle med å bruke dem "om nødvendig". Den største faren vi står
overfor i den nærmeste framtid, er en atomkrig med utgangspunkt i
Mellomøsten.
Det lyspunktet vi likevel kan se, er at USA igjen har fått en klok
president som tar de riktige skritt. President Obama har, i motsetning
til sin forgjenger, lagt vekt på samarbeid med FN og dialog med andre
stater istedenfor "amerikansk alenegang". Spesielt har han vist respekt
for, og tatt initiativ til, dialog med muhammedanske land i Midtøsten.
Men det som det er det størst grunn til å understreke i vår sammenheng,
er at han har erklært atom-nedrustning som sak nummer én på dagsorden.
Og dette er ikke bare en talemåte. Obama har allerde tatt viktige
konkrete avgjørelser. En av disse er beslutningen om å skrinlegge alle
planer om et "rakett-skjold" med amerikanske rakettbaser i Polen.
Russerne oppfattet slike amerikanske baseanlegg på dørstokken til
Russland som en trussel og truet med at den ville bli besvart med baser
i Kaliningrad-området for raketter rettet mot NATO-landene. Men etter at
planene om et rakettskjold ble skrinlagt, er også planene om russiske
rakettbaser i Kaliningrad skrinlagt, og presidentene Obama og Medjedjev
er nå enige om gå til forhandlinger om videre atom-nedrustning.
Det aller viktigste og mest overraskende som Obama har gjort når det
gjelder atomvåpen, er likevel at han fikk igjennom et vedtak i
Sikkerhetsrådet der alle medlemmene, innbefattet statslederne i alle de
fem "anerkjente atommaktene", sluttet seg til en resolusjon hvor de går
inn for total avskaffelse av atomvåpen. Med dette er det trukket opp
helt nye retningslinjer som går på tvers av alle atommaktenes gjeldende
kjernefysiske doktriner. Etter min mening er dette verdenshistorisk. Og
det er Obamas initiativ for å oppnå en verden helt uten atomvåpen som er
grunnen til at den norske Nobelkomitéen i år har villet gi ham
fredsprisen. En pris som etter min mening er bedre begrunnet enn
fredspriser som i senere år er blitt gitt til folk som har fått den for
andre ting enn fredsarbeid.
Dette er grunnen til at NTA i år vil hilse prisvinneren på balkongen
foran Grand Hotell med et fakkeltog under parolene: "Nei til atomvåpen.
— Med Obama for en atomvåpenfri verden."
|