Nei til Atomvåpen - Innlegg på Nobelinstituttet fra Erik Alfsen

Det foreslåtte rakettskjoldet var i utgangspunktet en amerikansk plan om å utplassere et system av raketter i Europa som skulle skyte ned fremtidige iranske atomraketter mot USA.

Innenfor NATO er det delte meninger om et slikt rakettskjold. Derfor valgte USA å fremme planen gjennom tosidige avtaler med Polen hvor rakettbasene skulle bygges, og med Tsjekkia hvor det skulle settes opp en stor radar.

Denne amerikanske planen er altså ikke noen NATO-sak, som Norge eller noe annet NATO-land kan nedlegge veto mot på møtet i Bukarest. Det som skal drøftes der, er spørsmålet om det amerikanske rakettskjoldet skal suppleres med et tilsvarende system til beskyttelse av europeiske land.

På dette møtet vil det nok ikke foreligge noen konkret plan, som det vil være aktuelt for Norge eller noe annet NATO-land å nedlegge veto mot. Men det som kan være aktuelt for ethvert NATO-land, er å redegjøre for sitt syn på spørsmålet om det vil være klokt av NATO å bygge noe slikt rakettskjold og allerede på dette møtet sette igang noe konkret planleggingsarbeid.

Dessverre er diskusjonen om dette viktige spørsmålet kommet helt skjevt ut i Norge fordi fremtredende politikere i FRP og Høyre vil gjøre hele saken til en ren norsk innenrikspolitisk affære, hvor de kan slå mynt på mulige meningsforskjeller mellom regjeringspartiene. Jeg vil likevel håpe at vi i tida framover kan få en debatt som er hevet over dette nivået, sik at vi kan konsentrere oss om de reelle sikkerhetspolitiske spørsmålene som er knyttet til slike planer om et rakettskjold i Eoropa.

Det aller viktigste argumentet mot rakettskjoldet er ett som blir fortiet eller fordreid når det blir sagt at det er meningsløst å hevde at slike raketter, som ikke selv inneholder atomvåpen og heller ikke er innsiktet mot Russland, kan gi russerne noen som helst grunn til bekymring. Saken er imidlertid den at enhver bygging av amerikanske rakettanlegg på dørstokken til russerne, hvor amerikanerne når som helst kan plassere hva de måtte ønske, er en alvorlig provokasjon. Hvordan tror man Bush ville reagere på en tilsvarende plassering av russiske rakettanlegg på dørstokken til USA? Og tror man Jan Pettersen ville sette pris på nye russiske rakettanlegg på Kola, selv om disse ble sagt å være rettet mot atomraketter fra Nord- Korea (som i motsetning til Iran faktisk har atomvåpen)?

At det virkelig kan være grunn til å oppfatte de amerikanske rakettbasene i Polen som elementer i den strategiske balansen mellom de to store atommaktene, blir kanskje enda klarere når vi får høre at den viktigste grunnen til at polakkene vil ha slike baser i landet sitt, er ønsket om å ha amerikanske militæranlegg som kan sikre dem støtte fra USA i en konflikt med Russland. Frykten for en konflikt med naboen i Øst er høyst reell for alle polakker, som slett ikke er ikke er spesielt redde for et angrep fra Iran.

Under enhver omstendighet er det klart at russerne oppfatter de planlagte rakettanleggene i Polen som en provokasjon. De har allerede svart med å si opp CFE-avtalen som setter grenser for de konvensjonelle styrkene i Europa. Og vi har nå fått en skjerpet konflikt mellom USA og Russland, som gir lite håp om fremgang i arbeidet for atomnedrustning, men isteden gir en reell fare for opprustning og ny kald krig. En slik utvikling er det vi minst av alt ønsker i en tid da USA/NATO har alvorlige problemer i Midt-Østen, og vi i Vest heller burde ha russerne som partnere i bestrebelsene for å hindre at iranerne får atomvåpen — noe russerne ville like minst like dårlig som oss.

Et annet argument mot rakettskjoldet er at det vil bli meget kostbart uten å kunne gi den ønskede beskyttelse. Man har ennå ikke klart å konstruere noe virkelig effektivt rakettforsvar, og det er liten utsikt til at man skal klare det i nær fremtid. Derfor er dette et relevant argument. Men etter vår mening er det ikke det viktigste. Å kaste bort forsvarsmidler på et ineffektivt system, er selvsagt aldri klokt. Men langt verre er det at de planlagte rakettanleggene skaper ny konflikt mellom de to store atommaktene. Spesielt ille er det at en slik konflikt vil ødelegge det samarbeidsklimaet som er helt nødvendig for å oppnå resultater i det internasjonale arbeidet for atomnedrustning.

På den internasjonale nedrustningskonferansen som ble arrangert av norsk UD i forrige uke, var det flere av de prominente amerikanske gjestene som beklaget den forverringen av samarbeidsklimaet mellom de to store atommaktene som allerede har intruffet, blant annet på grunn av oppsigelsen av ABM-avtalen og stansen i alt arbeid for fortsatt atomnedrustning av atomarsenalene, kombinert med utviklingen av nye og mer "brukbare" kjernefysiske slagmarksvåpen.

Her fikk de følge av sin russiske kollega Alexei Arbatov, som sa det følgende [sitat]:

"Dessverre har Russland fulgt det dårlige eksempelet fra USA, som alltid etter en forsinkelse på et par år. For å vise at russerne også er "tough guys", har de for det første sagt opp CFE-avtalen, og for det andre har de aktivt vurdert å si opp INF avtalen (om kjernefysiske mellomdistansevåpen).

Opplysningen om at russerne har vurdert å si opp INF-avtalen var ny for meg. Og jeg må innrømme at den skremte meg. Om vi også mister denne avtalen, er vi kommet et langt stykke tilbake til den farlige situasjonen vi hadde før avslutningen av den kalde krigen.

Nå vil jeg selv tro og håpe at dette er et "worst case scenario" som ikke vil bli realisert. Men jeg nevner det likevel for å understreke hva slags sikkerhetspolitiske problemer debatten dreier seg om i en tid da noen norske politikere vil se det hele som en indrepolitisk sak i Norge.

Med dette er vi tilbake til spørsmålet om det vil være klokt av NATO å bygge noe europeisk rakettskold til beskyttelse mot iranske atomraketter. Hva man enn måtte mene om dette spørsmålet, må man kunne enes om at den beste løsningen — og etter all sannsynlighet den eneste virkelig effektive løsningen — ville være å hindre at Iran noen gang får atomvåpen. Dette er målet for det arbeidet det internasjonale atomenergibyrået IAEA er i gang med for å få istand et internasjonalt kontrollsystem, som kan inspiserer alle Irans kjernefysiske anlegg for å sikre at de ikke brukes til våpenformål. I august siste år kunne ElBaradei melde om viktige innrømmelser fra Iransk side. Og arbeidet med å løse de tekniske problemene som er forbundet med en slik inspeksjonsordning, er nå i full gang.

I sin tale på nedrustningskonferansen i Oslo drøftet ElBaradei mulighetene for å lykkes med dette arbeidet. Her sa han at han var uenig med dem som ønsker seg et rakettskjold til beskyttelse mot atomraketter fra Midtøsten. I denne sammenhengen sa han følgende [sitat]":

"Etter min mening vil ikke dette være noen brukbar løsning ["not a viable solution"]. Det er ensbetydende med å bygge en mur rundt dette problemfyldte området ["this deeply troubled region"], som jeg er overbevist om at man kan gjennomhulle på forskjellig vis. ... Hva resten av verden burde konsentrere seg om, er å rekke ut en hånd til Midtøsten og hjelpe til med å løse de mange alvorlige problemene i dette området. ... Derfor bør vi ikke holde området i karantene ved å bygge en beskyttelsesmur rundt området, men isteden gjøre alvorlige anstrengelser for å integrere det. Hva vi trenger, er en sikkerhetsstruktur som er innkluderende og ikke basert på forestillingen om "dem" versus "oss". Det er nettopp den tenkemåten vi må prøve å forandre."

Om jeg til slutt skal summere opp mitt eget syn på planene om å bygge rakettskjold mot atomraketter fra Iran, vil jeg si at dette er en dårlig idé fordi:

— det øker spenningen mellom de to store atommaktene og kan føre til opprustning og ny kald krig,

— det er ineffektivt og kan ikke gi noen effektiv beskyttelse,

—det vil være er meget kostbart,

— det vil være en avsporing av IAEAs arbeid for å hindre at Iran noen gang får atomvåpen.