NATO og atomvåpen

Den rødgrønne regjeringa sa i sin Soria Moria-erklæring følgende om NATO og atomvåpen: ”Regjeringen vil arbeide for at NATO-landene skal gå foran når det gjelder bekjempelse av masseødeleggelsesvåpen. Spredning av atomvåpen er en alvorlig trussel mot internasjonal fred og sikkerhet. NATO må kontinuerlig vurdere sin atomstrategi for å redusere atomvåpnenes rolle i internasjonal politikk. Vårt mål er fullstendig avskaffelse av atomvåpen.”

Dette notatet diskuterer NATOs atomstrategi sett i lys av Ikke-spredningsavtalen for atomvåpen, som Norge og alle andre NATO-land er forpliktet av. Nei til atomvåpen mener at den gjeldende NATO-strategien på flere måter er i konflikt med forpliktelsene i Ikke-spredningsavtalen. Under Tilsynskonferansen for Ikke-spredningsavtalen i år 2000 forpliktet medlemslandene seg til en handlingsplan for atomnedrustning i 13 punkter. NATOs strategi bryter også med flere av disse forpliktelsene.

Kim Traavik fra Høyre, som var statssekretær i UD under siste Bondevik-regjering, hevdet at NATOs atomvåpenstrategi ikke kunne være noe problem i forhold til Ikke-spredningsavtalen (NPT), fordi det ikke var noen land som protesterte på strategien da Ikke-spredningsavtalen trådte i kraft i 1970. Men meningen med denne avtalen var jo at man skulle jobbe framover mot en atomvåpenfri verden, og da er det ikke naturlig at NATO i 2008 fremdeles skal ha den samme atomvåpenstrategien som under den kalde krigen og ikke ha noen planer om å kvitte seg med noen av atomvåpnene innen overskuelig framtid. 

NATOs atomparaply

Ifølge Ikke-spredningsavtalens handlingsplan er alle NATO-land forpliktet til å redusere atomvåpnenes rolle i sin sikkerhetspolitikk for derved å redusere faren for at de noen gang blir brukt. Allikevel står alliansens strategiske konsept fortsatt fast på at atomvåpen er den øverste garanti for de alliertes sikkerhet.

Det faktum at nye medlemsland i NATO automatisk blir lagt under alliansens atomparaply bidrar heller ikke til å redusere atomvåpnenes betydning. Utvidelsen av NATOs atomparaply representerer i seg selv en økt spredningsrisiko. (Enkelte norske utenrikspolitikere har dessuten uttrykt bekymring for at de nye NATO-landene vil motsette seg ethvert forsøk på å redusere atomvåpnenes rolle i NATO, selv om de gamle NATO-landene skulle mene at tiden var moden.)

Ifølge Canberra kommisjonen om eliminering av atomvåpentrusselen er ”innehav av atomvåpen i enhver stat et konstant stimulus for andre stater til å skaffe seg slike våpen”. Hvordan kan vi nekte land utenfor NATO å skaffe seg atomvåpen eller søke seg inn under en atomparaply, når vi selv insisterer på at en slik paraply er avgjørende for vår egen sikkerhet? Er det ikke på tide å slå sammen denne paraplyen snart og plassere den i arkivskapet for rekvisitter fra den kalde krigen? 

Taktiske atomvåpen

En av grunnpilarene for Ikke-spredningsavtalen (Artikkel II) er at alle stater som ikke har atomvåpen skal avstå fra å skaffe seg slike våpen. Men NATO-landene legger i praksis opp til å bryte med dette i en krigssituasjon.

Om lag 480 amerikanske taktiske atomvåpen er fortsatt utplassert i 5 ikke-atomvåpenstater (Belgia, Italia, Nederland, Tyrkia og Tyskland), samt i Storbritannia (som i tillegg har sine egne atomvåpen). NATOs politikk med hensyn til den nøyaktige plasseringen og fordelingen av disse våpnene er ”neither confirm nor deny”.

I fredstid er disse våpnene under amerikansk kontroll, men straks det bryter ut en krig der disse våpnene kan bli brukt, vil de bli overført til landenes nasjonale styrker. Denne strategien kommer blant annet til uttrykk i belgiske militærøvelser, der belgiske piloter læres opp til å bruke atomvåpen.

De atomvåpnene det her dreier seg om er uten vesentlig militær betydning, men ifølge NATOs strategiske konsept er de ”essensielle for den politiske og militære forbindelsen mellom USA og Europa”. Men hva er NATO-alliansen verdt, hvis man trenger atomvåpen som bindemiddel for å holde den sammen?

Hellas har tatt konsekvensen av sine nedrustningsforpliktelser; i det stille har de sendt alle de amerikanske atomvåpnene som var plassert der tilbake til USA. Dette viser at en tilbaketrekking av taktiske atomvåpen kan gjøres uten å involvere andre enn USA og "vertslandet". Man kan også tenke seg at flere av vertslandene går sammen om gjennomføre en slik tilbaketrekking, uten at de nødvendigvis må involvere alle de andre NATO-landene. 

Rakettforsvar

På NATOs toppmøte i Praha i november 2002 stemte Norge for en utredning av et rakettforsvar for NATO. Uten politisk debatt valgte den borgerlige regjeringa å følge USAs planer. Den rødgrønne regjeringa sa i Soria Moria-erklæringen at de ”vil at Norge skal arbeide for å skrinlegge dagens planer for rakettforsvar”.

Om man støtter eller ikke støtter et slikt rakettforsvar er ikke først og fremst et teknisk spørsmål, men et politisk. Det burde derfor ikke være nødvendig å utrede om et slikt system er teknisk mulig før man har tatt en ordentlig debatt om hvorvidt det i det hele tatt er politisk ønskelig med et slikt system.

Nei til atomvåpen frykter at et rakettforsvaret vil kunne virke destabiliserende og føre til et nytt våpenkappløp. I tillegg kan bruk av et rakettforsvar over Europa gi nedfall av dødelig forurensning fra raketter siktet inn mot USA.

Dermed forventer vi at regjeringa sier nei til å bidra med norske bakkestasjoner i et slikt system, enten det gjelder varsling av innkommende raketter (som det mistenkes at Vardø-radaren allerede brukes til) eller nedskyting av slike raketter.

I tillegg må Norge aktivt følge opp de foreslåtte forhandlingene om forbud mot testing, utplassering og bruk av våpen i og fra verdensrommet. 

USAs nye atomvåpendoktrine

NATOs strategiske konsept holder alltid muligheten åpen for førstebruk av atomvåpen. Historisk har NATOs atomvåpendoktrine og politikk blitt endret som følge av endringer i USAs doktrine og politikk. Når det nå er opplest og vedtatt at NATO kan operere utenfor sitt opprinnelige område, bør man være oppmerksom på USAs nylig erklærte doktrine om forkjøpsangrep, eventuelt med atomvåpen. Det er ikke lenger bare atomvåpenstater som står på USAs liste over land de kan bruke atomvåpen mot. Vi frykter at dette også kan bli NATOs politikk, innarbeidet i et konsept for forsvar mot terrorisme.

En eventuell bruk av atomvåpen mot land som mistenkes for å utvikle kjemiske eller biologiske våpen vil bryte med de negative sikkerhetsgarantiene for ikke-atomvåpenstater som var en forutsetning for forlengelsen av Ikke-spredningsavtalen i 1995.

På toppmøtet i 2002 vedtok NATO en global politikk for anti-terroroperasjoner, forsvar mot masseødeleggelsesvåpen og en serie med initiativer for å styrke offensive tiltak mot spredning av atomvåpen. Slike offensive tiltak kalles counter-proliferation, og er det amerikanske alternativet til avtalebasert ikke-spredning, non-proliferation. Det betyr at spredning skal kunne forhindres med våpenmakt, slik USA nå åpner for ved såkalte forkjøpsangrep. Det eksakte innholdet i disse vedtakene er ikke kjent fordi mange av dokumentene er hemmeligstemplet.

Vi krever en redegjørelse fra regjeringa om hvorvidt vedtak på NATOs toppmøter inkluderer nye roller for atomvåpen.

Norge må avvise alle direkte forslag eller indirekte forsøk på tilføyelser i alliansens atomvåpenpolitikk som på noen måte kan gjøre bruk av atomvåpen mer sannsynlig. I stedet må NATO, i tråd med forpliktelsene under Ikke-spredningsavtalen, sette i verk tiltak for atomnedrustning og få en slutt på NATOs farlige atomvåpenavhengighet. 

Oppsummering

Norge må aktivt arbeide for at NATO skal begynne å følge opp sine forpliktelser under Ikke-spredningsavtalen (NPT), inkludert handlingsplanen for atomnedrustning som ble vedtatt i 2000. Norge må arbeide for at NATO:
- inngår bindende avtaler om at atomvåpen ikke skal utplasseres i nye medlemsland og at atomvåpen ikke skal brukes mot land som ikke har slike våpen (negative sikkerhetsgarantier).
- trekker sine taktiske atomvåpen ut av Europa.
- starter forhandlinger med Russland om gjensidig ødeleggelse av taktiske atomvåpen.
- endrer sitt strategiske konsept slik at man avslutter ”nuclear sharing”, går bort fra førstebruk av atomvåpen og reduserer atomvåpnenes rolle i sikkerhetspolitikken.