Ole Kopreitans appell i Nidarosdomen 9. mai 2008

God dag alle sammen!

Først vil jeg spesielt takke elever og lærere fra Selsbak og Åsheim ungdomskole som har tatt imot utfordringen ved å delta i denne mobiliseringa for en tryggere og mer rettferdig verden.

Jeg regner med at alle som er kommet hit har hørt om Hiroshima og Nagasaki og vet hva som skjedde med disse to byene. Begge ble fullstendig ødelagt av hver sin atombombe i august 1945. Dette er altså snart 63 år siden og representerer bare noen linjer i historieboka til dagens skoleelever.

En av grunnene til at vi er samlet her i dag er at det fortsatt finnes 27000 fullt operative atombomber, nok til å kunne utslette oss alle mange ganger. Norges utenriksminister, Jonas Gahr Støre, rettet på en konferanse i Oslo sist høst en appell til alle i Norge om ”å våkne opp” og bli oppmerksom på den økende atomvåpen-trusselen og samtidig bli mer aktive i arbeidet for atomvåpennedrustning. Under den kalde krigen erklærte atommaktene at atomvåpen var politiske våpen som bare skulle brukes til avskrekking. Etter 11. september 2001 har USA utarbeidet en ny atomvåpenstrategi der de erklærer vilje til bruk og de har til og med listet opp navnene på de landene som kan bli ”ofre”. Derfor er det i dag større fare for bruk av atomvåpen enn det var under den kalde krigen.

I snart 30 år har Nei til atomvåpen, i samarbeid med andre fredsorganisasjoner og mange andre, drevet et kampanje- og opplysningsarbeide som har medvirket til at 9 av 10 personer i Norge er motstandere av atomvåpen. De 10 siste prosentene tilhører ”vet ikke gruppen”. Dette betyr at de som måtte være tilhengere av atomvåpen er så få at de ikke synes på meningsmålingene. Derfor er det mer enn bekymringsfullt at Den Norske Regjering gjennom sin tilslutning til NATOs atomvåpenstrategi faktisk sier ja til en mulig bruk av atomvåpen.

Som privatpersoner er sikkert regjeringsmedlemmene motstandere av atomvåpenbruk alle som en. Men av ”såkalt allianseforpliktelser” er Regjeringen for en mulig bruk av atomvåpen.

Jeg velger å tolke utenriksministerens appell til den norske allmennhet om å aktivisere seg i arbeidet for en atomvåpen-nedrustning som et ønske om å få en så sterk folkelig opinion i ryggen at de kan stå oppreist på det de egentlig mener om atomvåpen både i NATO, FN og andre internasjonale fora.

I snart 63 år har politikere og diplomater arbeidet hardt for å oppnå fullstendig atomvåpennedrustning. På konferansen for ikkespredning av atomvåpen i New York i 2000 ble det oppnådd en bred enighet om ikke-spredning og fullstendig nedrustning av atomvåpen. Man øynet en slutt på atomvåpen-trusselen. Men dessverre, etter 11. september 2001 har dette positive arbeidet stagnert og verden synes etter alle solemerker å bli dratt inn i et nytt atomvåpenkappløp.
Håpet er at vi alle kan våkne opp fra vår ”politiske Tornerosesøvn” og gi politikere og diplomater all den hjelp og støtte som trengs for at de kan kjempe mer aktivt for en fullstendig atomvåpen-nedrustning. Utfordringen er gitt!