Minneord ved Ole Kopreitans bisettelse tirsdag 1.2.2011 Vestre Gravlunds nye kapell.
Snakker vi kanskje om Askeladden i norsk politikk? Gutten og mannen fra små kår der det å overleve var en hverdagslig oppgave, nøysomhet og gjenbruk en selvfølge og samarbeid en nødvendighet? En tilværelse der det å leve og arbeide måtte følges av egne tanker om at livet kunne og burde være annerledes og bedre, både for en selv og andre, og at det ville kreve mer fellesskap, mer samarbeid? Ut og vekk, kanskje for å finne lykken i ny kunnskap, nye ferdigheter, men se om han ikke, Ole som Askeladden, fant oppgave på oppgave, underveis. Han lyttet og hjalp med det han hadde i hode og skreppe og ble alt klokere der han for. Selv om han kunne målbinde både prinsesser og andre, slo han seg aldri til ro med et halvt kongerike. Det han vant ble langt mere verdt: nettverk, som det heter nå til dags, nettverk fra landsende til landsende, over hav og kontinenter, fra sak til sak der noen kunne se sammenhenger, mens andre undret seg over sprangene i Oles ustoppelige innsatsvilje.
Kampen mot atomvåpen kom tidlig til Norge. Først som en debatt på 40 tallet om forskningsetikk der atomkraftsoptimister sto mot atomvåpennektere, etter hvert som en debatt om atomvåpnenes plass i militær-allianser og eget forsvar på 50 tallet. Så kom en bredere debatt om atomvåpenkappløpet, om virkningene av terrorbalansen og en evt. krig med atomvåpen. Kampen mot atomvåpnene kom i bølger, i vårt land og internasjonalt. Seirene var små og få, men kunnskapen blant folk økte. Det gjorde også mistilliten til at politikerne ville greie å stanse atomvåpenkappløpet før det var for sent. Protestene, folketogene, de uavhengige utredningene og konferansene ble det flere og flere av.
Selvsagt visste Ole om alt dette, men som vi har hørt var det mange andre saker som kom i hans vei, og som han av gode grunner så det som sin plikt å ta tak i og mobilisere for. Så er det min tese at det ble en lykke for kampen mot atomvåpen her til lands at Ole røk uklar med noen av sine partipolitiske kampfeller på venstresiden. Han var fri som Askeladden og fant sine nye oppgaver i Nei til atomvåpen. Det var tidlig på 80tallet, og han ble ansatt som sekretariatsleder. Ikke lenge etter hadde bevegelsen over 300 lag spredt over hele landet, i Grenlandsområdet alene hadde laget 1200 medlemmer. Men da Ole besøkte laget i 2010, møtte 20 fram av 140 medlemmer. Så kunne man kanskje tro at Ole ga opp, etter 30 års innsats? Aldri. Han kunne tvert imot berette om en ny giv, nye kontaktutvalg fra Tromsø til Kristiansand, ny tro på at det ville nytte å reise et folkekrav om en endelig avvikling av alle atomvåpen. Han spøkte med at han, som, misjonærsønn, var fullt oppmerksom på hva tolv disipler kunne utrette.
Ole hadde stor evne til å se muligheter, åpne en dør som sto på gløtt, enten det var i departement, Storting eller forskningsmiljø. Han snakket mye, men skrev selv lite. Til gjengjeld fikk han andre til å skrive, utallige intervjuer vitner om det, og det ble utgitt flere viktige og vektige debattbøker til støtte for saken. Nei til atomvåpen avisa har kommet med sine fire årlige nummer så enhver kunne skaffe seg løpende kunnskap om hvor saken sto, hva som burde gjøres, og hvordan Norge burde argumentere og stemme i NATO, FN og andre internasjonale sammenhenger. 10 til 15.000 aviser fikk Ole med dugnadshjelp hver gang sendt av gårde til bibliotek og fagforeninger, enkeltmennesker og lag. Og han kjente alltid noen på innsiden av viktige institusjoner slik at NTA avisa kunne havne i posthyllene til de rette personer.
I tillegg kom underskriftskampanjene, seminarer, sommerleire, skolebesøk og konferanser, Hiroshima-reiser og Hiroshima-monumentet på Youngstorget, fakkeltogene på FN dagen eller for Nobelprisvinnere fra Alva Myrdal til El Baradei og nå sist Obama. Ole var den altmulig-mannen som kunne få dette til å skje. Det var hver gang som et under at det ut av kaos og rot på kontoret kunne komme en presis prosjektstyring. Nå er utfordringen at han så ubetimelig har tatt all sin ubyråkratiske kunnskap med seg. Det var han som holdt orden på faklene, laget jakkemerker og plakater, trykket løpesedlene og snakket muntlig eller på PC med villige og uvillige hjelpere.
Nå må vi prøve uten ham. Og nye krefter er heldigvis på banen, andre organisasjoner med egne tradisjoner, og yngre folk med mer moderne kommunikasjonsmåter. Innsatsen trengs, for NATOs nye strategi holder fast ved at alliansen er basert på atomvåpen, og at avskrekkingen er basert på en blanding av kjernevåpen og konvensjonelle våpen. Samtidig loves økt innsats for rustningskontroll og nedrustning. Det blir nok å gjøre.
Ole er uerstattelig, han skapte sitt eget rom, både politisk og der alle kunne se ham på Karl Johan med barnevogna full av materiell og merker. Barnevogna, som symbol på det livshåpet og ansvaret vi alle bærer når små barn kommer til verden, og som et bevis på Oles evige gjenbruk og praktiske sans. Passe stor, lett å trille, når den ikke var for nedlesset. Barnevogna var harmløs og gjenkjennelig. Det forlyder at barnevogna er en del av utstillingen om det norske demokratiets historie på Eidsvoll.
Han ble ikke lærer, men folkeopplyser. På forståelig vis kunne han bygge bro mellom folk og politikk, han var praktisk og konkret der politikken syntes ubegripelig og abstrakt. Han viste folk hvor de selv kunne være aktive, slagordet var: Bedre aktiv i dag enn radioaktiv i morgen! Overfor de dystreste utsikter kunne han bringe inn både håp og humor. Det siste nyhetsbrevet til medlemmene før jul åpner med ”En glad nyhet”: endelig har USA og Russland tatt sine atomvåpen ut av ”High Alert”. Stormaktene skal altså få tid til å områ seg.
Selv om Ole også utførte det aller nødvendigste av formell organisering, var han en evig aksjonist, i stadig kontakt og samvirke med folk der folket var å finne, om det så var på gata.
Vi kan ikke takke og hedre ham på annen måte enn å fortsette kampen mot alle atomvåpen. Når vi neste gang møtes i Nobelinstituttet den 15. mars for å oppdatere hverandre om hva som er fokus og framsteg i denne kampen, vil det også være som et minnesamvær for Ole Kopreitan. Det er slik vi best kan lyse fred over hans minne.
Ingrid Eide, februar 2011.
-------------------------------------------------------------------------------------
Tore Skjærseth- en hedersmann minnes
24.oktober døde Tore Larsen Skjærseth 90 år gammel i Trondheim. Tore var en sterk stemme i det offentlige rom. Han talte de svakes sak. Snekkeren, fagforeningsmannen, politikeren og medmennesket som ble respektert også av politiske motstandere var en fredens mann.
Han var aktiv i Nei til atomvåpen, var med når vi måtte vise hva vi mente enten det var om forhåndslagring, demonstrasjoner mot allierte atomubåter som la til kai kanskje med atomvåpen om bord - de lot oss aldri inspisere. Han var medlem av styret i Trondheim NTA i en tid, også som leder.
Tore kom til verden på en liten gård på Eide på Nord-Møre, som tredje barn i en familie som skulle telle ti etter hvert. Faren var i Amerika for å tjene penger da han ble født. Det var ingen velferdsstat i Norge på 20-tallet. Norge var et lutfattig land. Bedre ble det ikke i åra etter børskrakket i 1929. 15 år gammel var det ut i arbeid. Etter skoleskip ble det utenriksfart og opplevelsene der bidro til å forme hans verdisyn. Knallhardt arbeid og rangorden, samhold, strid, fest, og møte med fattigdommen og nøden i verdens havnebyer der han møtte folk og kulturer han hadde lest om. En verden han visste kunne endres til det bedre. Enten det var de store streikene han var med og ledet på slutten av femtitallet, eller det var Ungdommens egenheim, prosjektet som gjorde det mulig for ungdom og vanlige folk å kjøpe seg egen bolig til overkommelige priser og på trygge vilkår, den gang.
Som snekker slo han seg ned i Hommelvik, stiftet familie og flyttet siden til Trondheim, Ble aktiv i fagforening og i lokalpolitikken, men alltid opptatt av de større spørsmål også internasjonalt.
Hans deltagelse i Nei til atomvåpen var en klar konsekvens av dette. Fra 1951 til 1987 var han overvåket, først som kommunist, senere SVer. I alle de åra hadde de fulgt med hvilke møter Tore var på og der det var mulig, på hva han sa. De leste posten og de avlyttet telefonen tross at det var lovlig politisk virksomhet. Tore fikk erstatning. Det var mange viktige debatter, og i formannskap og bystyre og andre organisasjoner. Det norske folks gjentatte nei til EU og samling av venstresida i SV var viktige seiere for Tore. Hans menneskelighet, og omtanken for de svake var stor. Mens andre politikere kunne kive om bagateller, så reiste Tore Skjærseth seg og talte med lun sindighet og klokskap. Tore ga familien, vennekretsen, byen og politikken mye, respektert selv av motstandere. Hvil i fred du Fredens venn.
Fra venner i Nei til atomvåpen-Trondheim Trondheim 4.nov.2010 -------------------------------------------------------------------------------------
JARLE STAVIK
Pensjonert maskiningeniør Jarle Stavik døde 5. juni i en alder av 72 år, etter
flere års sykdom. Han var den eldste i en søskenflokk på åtte, med oppvekst på Ålvundeid, Nordmøre. Hans yrkesliv var til sjøs der han avanserte til maskinsjef, inntil helbreden førte ham på land, hvor han tok videreutdanning og begynte i maskinindustrien.
Det alle forbandt med Jarle som person er generøsitet, ryddighet og objektivitet. I en årrekke hadde han tillitsverv i Oslo Maskinistforening. Utenom sitt faglige engasjement var han aktiv i progressive organisasjoner som Latin-Amerikagruppene og Nei til atomvåpen. I sin tid opplevde han å få skipet endevendt og last konfiskert av den portugisiske kolonimakten i Mocambique.
Jarle Stavik ble rammet av sikkerhetsmyndighetenes hang til å fotfølge nøkkelpersonell i strategiske bedrifter, og fikk på 1990-tallet erstatning for rettsstridig politisk overvåking. Hans politiske orientering, spesielt Nato-motstanden, var tuftet på solid personlig erfaring og dyp skepsis til repressive makthavere.
Han etterlater seg et stort savn både blant kolleger, funksjonshemmedes organisasjoner og meningsfeller.
Torstein Engelskjøn
-------------------------------------------------------------------------------------
Minneord - Liv Haugen
Mange vil huske Liv - en trofast deltaker på møtene i Nei til atomvåpen i Oslo og på sommerleirene på Tromøya. Og selv om hun de senere årene ble nødt til bruke rullestol, ble hun alltid med på Hiroshimadag-markeringen på Youngstorget. Men mot slutten av august fikk hun en kreftdiagnose, det gikk raskt nedover, og hun døde 16 september, 66 år gammel. Det var 80-årenes atomvåpenopprustning som vekket Livs politiske engasjement. Etter hvert ble hun også med i Norges fredslags Ukrainagruppe og i Palestinagruppen under Norsk Folkehjelp. I 2007 ble hun valgt inn for SV i bydelsutvalget Alna. Ved sitt flersidige engasjement overfor samfunnet og enkeltmenneskene rundt seg har hun vist oss at dét alt dypest sett handler om, er respekt for livet i alt sitt mangfold. Hennes solidaritet med det menneskelige, hennes tro på at det nytter å slåss for positive endringer, for menneskeverd og likeverd, har aldri sviktet. Å bli sliten – ja. Å gi opp – aldri! Hun levde et sterkt liv og var både omsorgsfull, raus, engasjert, viljesterk og sta. Med sin klokskap, stå-på-vilje, men også avvæpnende humor og vennlighet, lærte hun oss nødvendigheten av å gjøre det beste ut av ting, og hun viste oss til fulle at det går an. På vegne av venner og de mange som virket sammen med Liv.
Douglas Draper.
|